Fra Nordre Åsen til Tottenhams Hall of Fame

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Tottenhamsupporteren dro til London og besøkte en Spurs-mann med spesielle bånd til Norge. Møt Paul Miller. 

DENNE SAKEN ER HENTET FRA TOTTENHAMSUPPORTEREN NUMMER 5, SESONGEN 2015/16

Paul Miller stjal kanskje ikke de største overskriftene i sin tid på White Hart Lane, men var like fullt en viktig bidragsyter i et Tottenham-lag som sanket trofeer på 80-tallet. Som en takk for innsatsen ble han i oktober i fjor innlemmet i klubbens Hall of Fame. Mye av grunnlaget for suksessen tillegger Paul tiden i Skeid. Tottenhamsupporteren fikk gleden av møte hovedpersonen selv i London.

At Tottenhams siste tilskudd på klubbens mest berømte vegg også har en fortid i norsk fotball gjorde oss nysgjerrige. Vi måtte finne ut mer om Paul Miller og hans karriere.
Vi har avtalt å møte Paul i lobbyen på hotellet hvor han for tiden bor. Det er fredag 15. januar. Dagen etter skal Spurs herje med gjestene fra Sunderland. Egentlig var planen å møtes på White Hart Lane i forkant av kampen, men Paul spør om vi ikke kan flytte det frem til fredag i stedet, da har han bedre tid til oss. Vi sier ikke nei til det.

Hotellet er et par hakk oppgradering fra der hvor Tottenham-supporterens utsendte bor, men annet er kanskje ikke å vente når man skal møte en mann med nærmere 300 kamper i engelsk toppserie, og med en suksessrik karriere innen finans etter at fotballskoene ble lagt på hylla. Vi gjør oss lett synlige i lobbyen og venter, han er nok her snart.

- Hi guys. Vi har ikke ventet lenge, før et velkjent ansikt dukker opp. Han retter litt på skjorteermet og tar oss i handa. Paul er som vanlig pent antrukket. Vi hadde heller ikke ventet noe annet. Mannen er kjent for sin stil. Ifølge ryktene har Miller kun ved ett tilfelle blitt observert i olabukser, under et reklameoppdrag en gang på tidlig 80-tall. Vi går ikke ryktet nærmere i sømmene. Håret er både kortere og noen nyanser gråere, men mannen ligner fortsatt på den spilleren man kjenner igjen fra 80-tallet. Det er et vennlig vesen som møter oss. Paul virker ikke å være en mann med masse stjernenykker. Han gir oss sitt visittkort og ønsker oss velkommen til London.

- Do you want something to drink, a glass of wine? Red, white? Vi sier ja takk til et glass med hvitvin. Aldri før har en FA-cup-vinner bydd oss på noe. Klart man da takker ja. Vi finner oss en roligere sittegruppe og har knapt rukket å ta frem notatblokka før Paul begynner å mimre tilbake til tiden i Norge.

En ambisiøs unggutt

Det er ikke hvilken som helst fotballspiller vi nå sitter sammen med. Paul Miller kom til Tottenham som 15-åring i 1975, og forble i klubben frem til 1987. Kun avbrutt av en sesong på utlån i Skeid. I løpet av sine tolv år på White Hart Lane fikk han 285 kamper for seniorlaget, og scoret 10 mål. Et av målene kom i borteoppgjøret mot Anderlecht i UEFA-cupfinalen i 1984. En turnering Spurs vant. Som spiller vant han også FA-cupen i både 1981 og 1982. I et tottenhamlag med flere stjernespillere var det sjelden Paul som sto for de største overskriftene. Blant dagens oppvoksende Tottenham-fanskare kan Pauls navn være nokså ukjent. Hans rolle i laget var derimot lenge udiskutabel, og sammen med Graham Roberts dannet han et solid stopperpar utover 80-tallet.

Oppvokst i området Stepney og Bethal Green i Øst-London, var det ikke en selvfølge at Paul skulle ende opp i Spurs. Den nærmeste storklubben var West Ham, men området var like fullt dominert av sympatisører for mange forskjellige lag, Leyton Orient, Millwall, West Ham, Spurs, Arsenal. I sin spede fotballkarriere begynte han likeså godt å trene med Chelsea. Hos de blå fra den andre siden av byen ble han i tre år, men klubben slet økonomisk, og var ikke et blivende sted for en ambisiøs unggutt. Ingen ringere enn Bobby Moore, som var en bekjent av familien, rådet unge Miller til å signere for en londonklubb. Selv med sin bakgrunn i West Ham var det ifølge Moore kun to klubber som gjaldt, Arsenal eller Tottenham. Etter å vært innom begge klubbene, ble møtet med Bill Nicholson avgjørende. Bill så potensiale i gutten. I tillegg hadde Tottenham et aldrende lag, kanskje var veien til førstelaget kortere i Spurs.

På juniorlaget fikk han Peter Shreeve og Ron Henry som trenere. Henry var for øvrig mannen bak kallenavnet "Maxie". Et navn som fortsatt følger Paul i Tottenham-kretser. Sammen med blant annet Glenn Hoddle, Chrissie Houghton, Mark Falco og Micky Hazard ble Tottenhams juniorer et fryktet lag. I sine første år som junior spilte aldri Miller midtstopper, men høyreback og sentral midtbane. Shreeve ville teste spillernes ulike ferdigheter. Etter hvert ble han både flyttet ned til midtstopperplass, og fikk kapteinsbindet for reservelaget. Veien til spill på førstelaget kom stadig nærmere, men en forhåpningsfull Miller måtte innse at han fortsatt ikke var i manager Keith Burkingshaws planer. Derfor endte Paul opp i Norge og Skeid i stedet.

Den nødvendige erfaringen

- It was special. It helped me to become a player. Paul tar superlativene i bruk når han begynner å beskrive sin tid i Skeid. Vi har fått satt oss godt til rette i en av hotellobbyens sittegrupper. Paul løfter hvitvinsglasset mot oss, og sier skål. Noe av språket sitter fortsatt, selv om det snart er 40 år siden han var med å sette sitt preg på den norske toppfotballen. Men om det begynner å bli mange år siden, husker han godt tiden i Oslo-klubben. Veien fra White Hart Lane til Nordre Åsen var derimot ikke opplagt. Som kaptein på et reservelag som stort sett vant alle sine kamper håpet Paul at veien til førstelagsspill var kort. Hver fredag pleide han å banke på døren til sin manager med spørsmål om å få spille.

- Jeg var utålmodig, veldig utålmodig, drev Keith Burkingshaw gal med masingen min. I stedet ble det snakk om å reise til utlandet for å få den nødvendige erfaringen. Noen av mine venner, som Alan Brazil skulle til USA for å spille fotball, men det var på den tiden hvor man i den amerikanske ligaen stort sett kun signerte gamle superstjerner. Steve (Perryman) sa til meg at om du drar til USA vil du sikkert kunne få en morsom tid, men det vil ikke gagne karrieren særlig. Hvorfor ikke reise til Norge i stedet, bli en stor fisk i en liten dam.

Skeid var foran 1978-sesongen et nyopprykket lag. Ingen hadde særlig tro på at laget skulle berge plassen. Norgesmesterne fra 1974 trengte forsterkninger, og spesielt en som kunne heve stemmen bak i forsvaret. At forsterkningen kom i form av en ung brite kan de takke skipsreder Lars Torgeir Ugland for. Ugland kjente til Paul, og gjennom den gamle Italia-proffen Ragnar Larsen, ble Skeid kontaktet med spørsmål om de trengte en midtstopper. Ikke lenge etter befant Paul seg i Oslo.

- Jeg dro over for en helg, det må ha vært i mars, noen få uker før seriestart. Hadde aldri sett snø før. Vi spilte en treningskamp på en kunstgressbane mot et annet lokalt lag. Jeg spilte bra, og etter kampen snakket jeg med Arne Larsen og uttakingskomiteen. Vi ble enige om å signere en kontrakt.

Paul forlot et godt reservelag, men et A-lag som slet. Sesongen 1977/78 spilte Tottenham i datidens andredivisjon etter å ha rykket ned sesongen før. Tross nedrykket fikk Keith Burkingshaw fortsette som manager. For Keith sin del var det viktig å gi unggutta utfordringer de kunne vokse på, ikke bare som spillere, men også som mennesker. Derfor var det i hans ånd at Paul ble sendt til et helt annet sted, alene, og hvor han ikke kjente noen. Som Keith selv uttalte om Pauls utlån til Skeid, i forbindelse med 30-års jubileet for UEFA-cuptriumfen i 2014: "…I wanted him to know what life was about."

Paul fant seg fort til rette i sin nye by. Når vi spør han hvordan overgangen fra store London til lille Oslo var, har han bare godt å si.

- Jeg fikk en liten leilighet, egen bil, spiste middagene på restauranter, og møtte jenter. Møtte spesielt en veldig hyggelig jente. Jeg pleide ofte å gå ned mot Grand Hotel, kjøpte med meg en avis, The Sun, og satte meg ned for en kopp med te og et smørbrød. Og jeg gikk overalt. Oppførte meg som en turist. Jeg lærte byen godt å kjenne.

Tross sin unge alder tok han også raskt kommandoen på treningsfeltet. Paul legger ikke skjul på at laget trengte en type som han.

- Jeg var en veldig verbal person. Jeg snakket mye, men visste hva jeg gjorde. Skeidspillerne var nokså stille av seg, og de trengte en leder bak i forsvarsrekken. Jeg hadde disse egenskapene og kunne ta ansvaret. Men vi hadde et bra lag, mange unge, gode spillere. Og i Per Egil Nygård hadde vi en solid sisteskanse.

Overgangen fra britisk fotball til den norske fotballhverdagen var ikke bare enkel. Paul kom til et land hvor amatøridealet sto sterkt. Penger skulle ikke være noe drivkraft for å bedrive idrett, og ville man gjøre idretten til et levebrød måtte man reise utenlands.

- Jeg husker det var nokså vanskelig. Offisielt ble jeg amatør, men jeg var jo selvsagt en profesjonell fotballspiller. De (Skeid) sa til meg at jeg måtte få arbeid utenom fotballen. Men jeg jobbet ikke mye, fokuset var hele tiden på å spille fotball. I tillegg tok jeg norskkurs, og etter et par måneder hadde jeg lært språket. Jeg husker jeg til og med gjorde et TV-intervju på norsk, noe jeg var ganske så fornøyd med.

Selv om amatørreglene satte strenge grenser for hva klubbene kunne foreta seg overfor utøverne var de gjerne behjelpelige med å finne arbeid til sine spillere. For Paul sin del kjørte han olabukser til et vaskeri i Moss. Men det er heller ingen hemmelighet at det fantes en «svart» økonomi i den norske idretten. Dette betød gjerne penger under bordet. Paul er ærlig på at dette også var tilfelle for ham i Skeid.

- Jeg får vel ikke noe bot for å si dette nå, men det er klart jeg fikk penger for å spille for Skeid. Sånn var det i alle klubber. Faktisk doblet jeg lønnen min mot hva jeg tjente i Tottenham på den tiden. Men dette var også som en følge av at levekostnadene av å bo i Oslo var dobbelt så dyre som i London.

En opplevelse

- Ragnar (Larsen red. amn.) hadde vært i kontakt med Lars Ugland, og spurte om vi ville teste en ung midtstopper fra England. Vi var i tvil da vi hørte han bare var 18 år, men vi tok sjansen. Slik startet eventyret. Sitatet tilhører Arne Larsen. Det har ikke vært lett å oppdrive så veldig mye stoff om Paul Miller som Skeidspiller, men et par av dem som husker godt hans tid i Oslo er Arne Larsen og Trond Bjerke. For å være bedre rustet til møtet med Paul, har vi derfor avtalt et møte med disse to karene. Tirsdagen før avreise London sitter vi derfor på Tronds kontor på Sagene. Veggene er dekket av skeideffekter. Arne var formann og Trond oppmann for Skeid mens Paul spilte for klubben. Arne ler godt når han tenker på sitt første møte med det han trodde var en sjenert unggutt fra London.  

- Jeg husker godt da vi tok han i mot. Vi reiste ut til Fornebu for å hente han og i mot oss kom en mann i kamelhårsfrakk og gule hansker. Vi venta på en liten guttunge, og så kom det den herremannen!

Det tok heller ikke lang tid før Miller gjorde seg bemerket på banen. Rett fra flyplassen bar det til Jordal kunstgress for treningskamp mot Strømmen. Skeids kaptein, Tor Egil "Toro" Johansen hadde oppfordret lagkameratene til å ta godt i mot nykomlingen. Det tok allikevel ikke mer enn drøye ti minutter før Miller var den som dirigerte hele spillet. Arne konstaterer at Skeids trener var godt fornøyd med hva han så.

- Leif Eriksen så på meg, "hva faen er detta for noe?"

Miller entret Jordal som et ubeskrevet blad, men etter kampen var det liten tvil om at unggutten fortjente kontrakt. Debuten i serien lot derimot vente på seg. Norges Fotballforbunds selvpålagte amatørbestemmelser førte til a det tok tid å få han spilleberettiget. Ikke før i femte serierunde var lisensen i orden.

"Norges svar på Muhammed Ali – juniorspiller av alder, men voksen på banen". Dette kunne man lese i Skeidbladet sommeren 1978. Juniutgaven av klubbens medlemsblad viet mye spalteplass til Miller. Av ingressen å lese var det ikke tvil om at importen fra Tottenham hadde gjort seg bemerket. "Skal man tro ekspertene - og det bør man jo – så er Paul Miller det beste som har skjedd norsk fotball på lange tider. Riktigheten av akkurat det, er det ikke vår jobb å bestride. Vi vil nøye oss med å nevne at det virkelig skjedde noe da vår unge engelskmann gjorde sin entré på førstelaget."

Den etterlengtede debutkampen kom hjemme mot Brann. På sine fire første kamper sto Skeid med kun ett fattig poeng. Oslopressen ropte om et forsvar med store hull, og en midtbane som trengte organisering. Etter kampen mot Brann var stemningen snudd. VG skrev om "Millerske toner", og kunne referere at nyervervelsen fra Tottenham dirigerte frem en ny melodi i laget, og fylte det hullet som var den viktigste årsaken til at Skeid hadde ligget sist på tabellen. Paul Miller lot seg likegodt avbildes med en stor tuba.

I sin neste kamp ble Miller matchvinner. Start ble beseiret i Kristiansand, og en markkryper sørget for sørlendingenes første tap i serien. Og Skeids første seier på bortebane mot Start siden krigen. Igjen dro VG frem superlativene, og var ikke i tvil om hvem som var blitt Fotball-Norges store samtaleemne. Trond trekker selv frem møtet mot Start.

- Den kampen jeg husker spesielt godt med Paul Miller var kampen vi spilte i Kristiansand. Det må ha vært en hverdagskamp, og Paul scoret det eneste målet. Da var han god altså. Han var høyt oppe selv også.

Utover sesongen fortsatte Skeid å klatre på tabellen. Mye av æren ble tillagt den unge briten. Skeidbladet kunne meddele at den sikkerheten som Paul syntes å overføre til sine kamerater i forsvaret også så ut til å smitte over på resten av laget. Ikke dårlig skussmål for en 18-åring.

Fotballforbundets rigide regelverk holdt derimot på å sende Miller tilbake til London tidligere enn planlagt. Før bortekampen mot Brann i Bergen i september fikk ledelsen i Skeid beskjed via Fotballforbundet at Miller verken hadde jobb eller arbeidstillatelse i Norge. Miller ble derfor suspendert. Norges Fotballforbund sådde tvil om hvorvidt Miller oppfylte amatørbestemmelsene. Kun tre timer før kampstart befant Miller seg derfor fortsatt i Oslo. Press fra Skeid-ledelsen mot forbundet førte til at Miller likevel ble å finne i Skeids startellever.

Arne Larsen glemmer ikke de hektiske timene før kampen mot Brann. Han er fortsatt tydelig engasjert når han tenker tilbake på episodene som utspant seg den gang.

- Norges Fotballforbund holdt igjen spilletillatelsen, så vi måtte reise til Bergen uten Paul. Men vi hadde en advokat i Skeid som het Odd Olsen. Vi gikk igjennom alt av dokumenter, og alt vi hadde fått av papirer fra Tottenham var levert til forbundet. Det var ingenting som tilsa at han ikke skulle spille i Bergen!

Mens laget reiste til Bergen befant Odd Olsen seg i møte med fotballforbundet. Fotballpresident Nicolai "Nicken" Johannesen åpnet tilslutt for at Miller skulle få spille.
Paul ble satt på første fly, og på Flesland sto politiet klar til å eskortere ham til stadion. Forbundet hadde i hvert fall sørget for at trafikken ikke skulle være en hindring. Skeid tapte kampen 2-1, og Miller truet med å reise hjem til England om det ble mer bråk med spillerlisensen.

Heldigvis for Skeid fikk Paul fullføre sesongen, og sammen tok de klubben til en overraskende fjerdeplass i serien. Noe som også ga plass i UEFA-cupen. Arne og Trond er samstemte rundt sin oppfatning av Paul.

- Det var ingen av oss som hadde noe negativt å si om han. Han var en fin fyr. Skled bra inn i gruppa, og hevet nivået i laget. Var uten tvil en av de beste midtstopperne i Tippeligaen det året. For oss var det en opplevelse å ha han her.

Tilbake til sofagruppen i hotellobbyen i London har Paul bare gode ting å si om Skeid når han skal prøve og oppsummere sin tid i klubben.

- Det beste minnet er nok da jeg scoret i Kristiansand. Men hele greia var egentlig stort for meg. Hele opplevelsen fra start til slutt. Alt fra å bli vant med pressen, bli en slags fotballstjerne, til å være med å føre klubben til en UEFA-cupplass. Oppholdet hjalp meg til å vokse som person. Jeg vil si jeg dro som en gutt og reiste som en mann. Og festen etter vi sikret fjerdeplassen var bra. Nordmenn kan feste som engelskmenn.

Paul reiste tilbake til London i oktober. Sesongen i England var i gang, og Tottenham hadde rykket opp igjen til øverste nivå.

Med Spurs inn i en ny æra

Det er ingen tvil i dag om at begynnelsen av 80-tallet representerte et av de store æraene i Tottenham-historien. Spurs ble endelig et lag å regne med i serien, men høydepunktene kom i form av to FA-cuptrofeer, og ikke minst UEFA-cuptrofeet i 1984.

Da Paul returnerte til Spurs høsten 1978 var det derimot til et aldrende lag som slet i serien. Tottenham hadde riktignok skapt sjokkbølger i England ved å signere to argentinske verdensmestere. Men bortsett fra Ossie Ardiles og Ricky Villa, hvorav sistnevnte brukte tid på å finne seg til rette, samt en ung og lovende Glenn Hoddle og kapteinen Steve Perryman var stallen nokså ordinær. I serien gikk laget på noen stygge tap. For Paul var det uaktuelt å bli værende i klubben om det ikke ble spilletid.

- Jeg fortalte manageren at om jeg ikke spilte på førstelaget innen tre måneder ville jeg reise tilbake til Skeid. Da ville jeg i så fall være tilbake til sesongoppkjøringen. Jeg hadde hatt en fin tid i klubben, og jeg likte Oslo. Så jeg sa til Burkingshaw at om jeg ikke får spille reiser jeg tilbake.

Under oppholdet i Oslo var planen hele tiden å komme tilbake til Spurs. Men det var uaktuelt for Paul å kun spille reservelagsfotball. I Norge spekulerte dessuten pressen i om Leif Eriksen ville prøve å lokke med seg Miller til Vålerenga. Den etterlengtede muligheten kom allikevel i april 1979. Foran 54 000 tilskuere på Highbury dannet Miller Tottenhams stopperpar sammen med Terry Naylor. Arsenal vant kampen 1-0, men Miller hadde vist seg tilliten verdig. Resten av sesongen ble han en fast del av førstelaget. Paul er tydelig på at Tottenhams ulykke til slutt ble hans lykke.

- Vi hadde blant annet tapt 7-0 borte mot Liverpool, og 5-0 hjemme mot Arsenal. To forferdelige resultater. Keith var nødt til å gjøre grep, og ett av dem var å gi ungdommen en sjanse. Jeg hadde mast på å få spille, og endelige fikk jeg sjansen til å vise hva jeg var god for.

I Millers debutsesong endte Tottenham tilslutt på en ellevte plass. Den påfølgende sesongen var Paul hyppigere i å finne i startelleveren, selv om det plasseringsmessig ble en ny nedtur med en fjortendeplass.

Konturene av et topplag hadde allikevel begynt å formere seg på White Hart Lane. Et lag Miller ble en sentral del av. Nøkkelen i fremgangen mener han lå i å satse ungt, samt kjøpe smart.

- Vi hadde et fantastisk reservelag og gradvis fikk flere av oss muligheten på førstelaget. Glenn og Ossie var der allerede. Plutselig var det et lag med masse kvalitet. Du vet, det laget som vant trofeer, to tredjedeler var egenproduserte spillere. Det ser man ikke mye av i dag. Arsenal og Manchester United har til dels klart det, og man ser konturene av det i Tottenham nå for tiden, men slikt er uvanlig i den moderne fotballen.

I det man entret 80-tallet var Glenn Hoddle og Ossie Ardiles etablert som de store stjernene. Inn fra det gode reservelaget hadde spillere som Mark Falco, Chris Hughton, og Micky Hazard kommet. Disse kjente hverandre godt og var oppdratt «the Spurs-way». Tony Galvin og Graham Roberts kom fra non-league fotball, men tok nivået raskt. Steve Archilbald og Garth Crooks ble kjøpt fra henholdsvis Aberdeen og Stoke og dannet en fryktet spissduo. I tillegg begynte etter hvert Ricky Villa å finne seg til rette i England, mens Steve Perryman fortsatte å være den tydelige lederen laget trengte. Fra Liverpool fikk man en solid sisteskanse i Ray Clemence. Med disse spillerne ble Tottenham plutselig et lag å regne med igjen.

Paul mener samspillet på og utenfor banen betydde mye for hvordan laget utviklet seg i perioden.

- Nøkkelen bak suksessen var det tette båndet oss spillere i mellom. Vi hadde en fantastisk team spirit, tilbrakte tid sammen også utenom kamp og treninger. Vi var i tillegg en veldig demokratisk gruppe. Vi snakket mye, hadde masse møter hvor alle kunne si sine meninger. På kampdagene før avspark trengte ikke Keith å si så mye. Det meste var allerede diskutert og planlagt i løpet av uken som hadde gått. Vi hadde også mange ledertyper som alltid kunne gå foran, typer som Perymann, Hoddle og Ardiles.

Sesongen 1980/81 ble konstellasjonen Paul Miller – Graham Roberts Tottenhams faste midtstopperpar. En duo som kom til å vare i flere sesonger. Sammen ble de kjent for sin kompromissløse stil på banen. Deres jobb var å stjele ballen fra motstanderlaget og helst gi den videre til Hoddle eller Ardiles. Peter Shreeve karakteriserte duoen som lagets fotsoldater.

"Ikke tro du er Beckenbauer – du er Paul Miller fra East End!" Paul er helt på linje med sin gamle trener når vi konfronterer han med utsagnet til Shreeve.

- Ja, hvorfor gi ballen til noen andre når man har to genier i laget. De var rett og slett genier.

Et av Millers sjeldne mål i Tottenham-trøya kom i borteoppgjøret mot Anderlecht i UEFA-cup finalen i 1984. Hjørnesparket fra Micky Hazard traff hodet til Miller. Scoringen var ikke bare et viktig mål i kampen om sammenlagtseieren. For Paul betydde målet fornyet kontrakt i Tottenham.

- Jeg hadde vært skadet store deler av sesongen, i tillegg gikk min kontrakt mot slutten. Tottenham ønsket ikke å etterkomme mine ønsker for at jeg skulle signere en ny. Flere klubber hadde meldt sin interesse, og jeg vurderte tilbudene. Men etter scoringen i Brussel ble plutselig tonen i Spurs en annen. Jeg ønsket å bli værende, men var nære ved å forlate klubben.

Finalekampen hjemme mot Anderlecht kom med en bismak. Den markerte Keith Burkingshaws siste som Spurs-trener.

- Både Burkingshaw og Shreeve var gode trenere. De utfylte hverandre bra og hadde et godt partnerskap sammen. Keith var en typisk "Yorkshire" – en flott mann. Paul fortsetter: - At han fikk fortsette i klubben tross nedrykket var viktig for meg og ikke minst Tottenham. Det er en skam at det tok slutt. Vi visste at han kom til å forlate klubben, men det var allikevel et sjokk. Keith var en mann av den gammeldagse skolen – ingen skulle fortelle ham hvordan ting skulle gjøres. Men klubbformannen ødela alt.

Irving og Pleat ødela klubben

Mannen Paul sikter til er Irving Scholar. Scholar tok over som formann i 1982, og hans ideer til hvordan drive en fotballklubb distanserte seg kraftig fra Burkinshaw. Av rent prinsipielle grunner forlot derfor Keith klubben ved sesongslutt i 1984. Peter Shreeve tok over som ny manager og i sin ene hele sesong som sjef tok han klubben til en tredjeplass i serien. Laget klarte derimot ikke å forsvare seieren i UEFA-cupen. I kvartfinalen var det stopp mot Real Madrid.

Den gode tredjeplassen ble etterfulgt av en skuffende tiende plass sesongen etter. Dermed var Shreeves tid som manager over. Inn hentet Irving Scholar David Pleat. Pleat hadde gjort suksess med lille Luton Town, men å komme til en klubb som Tottenham var noe annet. Paul er ikke nødig i sine karakteristikker av Pleat.

- Det er som å ha drevet en liten kiosk i Luton for så å ta over Harrods. Overgangen ble for stor og han taklet det på en feil måte. Han prøvde å være som Brian Clough, men hadde ikke personligheten til Clough. Taktisk manglet han mye, og kjøpene han gjorde var ikke særlig gode. Ikke minst kvittet han seg med spillere han burde beholdt.

Pleat markerte seg raskt etter sin ankomst i Tottenham. Sammen med Graham Roberts, Mark Falco og Tony Galvin var Paul av dem som før sesongstart i 1986 ble erklært uønsket videre i klubben av den nye manageren.

- Gradvis ble vi faset ut. Han taklet ikke de store personlighetene i laget. Vi var bare 27, 28 og 29 år. Spillemessig var vi på høyden av våre karrierer. Spillere som Glenn og Ossie ville heller ikke spille under Pleat. Det samme med Ray Clemence og Clive Allen. Alle forsvant etterhvert. Irving og Pleat, de to til sammen ødela klubben.

Miller forble i Spurs noen måneder til. For han handlet det mye om å få sin testimonial. I februar 1987 ble han solgt til Charlton. Tottenham endte på tredje plass den sesongen, men Miller følte klubben ble dratt i feil retning. Grunnstammen i laget hadde enten forsvunnet eller var på vei ut. Det sammensveisede kollektivet laget var kjent for å ha var borte. Paul ble så værende i Charlton i atten måneder, før turen gikk til klubber som Watford, Bournemouth og Swansea. I 1991 la han opp som profesjonell fotballspiller grunnet skade i kneet.

Selv om det aldri ble seriegull mener Paul det absolutt ikke var en umulighet.

- Vi burde ha vunnet ligaen både i 1982 og 1985. Spesielt i 85. Vi hadde et fantastisk lag den sesongen. Vi toppet serien rundt tre måneder, men skader kostet oss tittelen. Og vi tapte den viktige hjemmekampen mot Everton den sesongen. Vi var også uheldige på andre områder. Heyseltragedien ødela mye for engelsk fotball. Den førte jo til at alle engelske lag ble utestengt fra europacupspill, og dette var jo på en tid hvor alle kunne kjempe om titler. Everton, Liverpool, Aston Villa, Forrest, oss. Utestengelsen påvirket alle klubbene i negativ retning.

Ser lyst på fremtiden

Paul har siden skoene ble lagt på hylla jobbet innen bank- og finansvesenet i London. Noe som kan virke som en nokså uvanlig karrierevei etter fotballen.

- Jeg hadde ikke noe drag mot manageryrket. Mange av mine venner jobbet i City (Londons finansstrøk), og min ambisjon var hele tiden å jobbe innen finans. Jeg har ingen formell utdannelse, men tok kurs mens jeg fortsatt spilte fotball. Etter hvert begynte jeg å jobbe med forsikringer og siden har jeg vært i City.

I det daglige jobber han for Providence Financial i London, et firma som låner ut kapital til andre bedrifter. I tillegg befinner Paul seg på White Hart Lane under hver hjemmekamp.

Sammen med flere tidligere spillere, hovedsakelig fra 70- og 80-talls laget er han klubbambassadør for Tottenham. En jobb som stort sett består i å spise, drikke og møte VIP-personer. Paul har dermed også god kjennskap til hva som foregår innad i klubben i disse dager. For oss som sitter å følger Spurs stort sett fra utsiden, er det betryggende at han er optimistisk med tanke på klubbens fremtid. Når vi spør han om tiden hvor Tottenham var en middelhavsfarer er forbi er han sikker i sin sak.

- Absolutt. Vi har vært blant topp seks i flere sesonger nå, men fremover tror jeg vi vil etablere oss som topp 4-5. Laget vi har nå er bra. Vi trenger fortsatt en god kreativ midtbanespiller, og en ekstra spiss i tillegg til Harry, men vi er ikke langt unna. Når i tillegg den nye stadion er klar vil inntektene til klubben øke, og vi vil bli enda mer attraktive.

Slutt vil det også bli på at klubben alltid selger sine beste spillere. Om Real Madrid skulle
forsøke seg på for eksempel Harry Kane er ikke Paul nevneverdig bekymret.

- Hvis vi skal snakke om Harry så er han en Tottenham-gutt. Han drar ikke noe sted. Han ønsker å bli med til et nytt stadion, vinne ting med Spurs. Harry fortalte oss i fjor, under en golfturnering, at hvor ellers skal jeg få den type oppmerksomhet som jeg får i Tottenham. Harry vil aldri bli elsket like mye i en annen klubb som i Tottenham. Og husk at han er en Spursfan. Og hans far, bestefar, alle kommer de fra en Tottenham-familie.
Gareth Bale var noe annet. Han er fra Wales, kjøpt fra Southampton. At han ble solgt var bra for han, bra for laget. Selv om vi sløste det meste av pengene.

Med en klubb inne blant de topp fire i Premier League da intervjuet fant sted er det kanskje ingen overraskelse at han bare har gode ting å si om Pochettino, men mye av årsaken til klubbens fremgang tillegger han styreformann Daniel Levy.

- Pochettino er en flott mann. Jobber tolv timer om dagen, er bestemt og ensrettet. Han vet hva han vil. Jeg er sikker på at han vil gjøre suksess med Tottenham. Han vil uten tvil kunne heve klubben til nye høyder. Men ikke glem Levy. Han har snudd klubben opp ned. Årene fra 1992 til 2005 var som et mareritt å regne, og vi endte milevis bak Arsenal. Det var en frustrerende tid, men man skifter jo ikke klubb av den grunn. Heldigvis kom Levy og fikk klubben inn på riktig spor. Han har gjort en fantastisk jobb.

Fra å skryte av Pochettino og Levy glir Paul elegant over til å snakke om Tottenhams nye storstue, et prosjekt han mener vil komme hele Tottenham området til gode.

- Den nye stadionanlegget vil bli fantastisk. Plass til 61500, tribunene vil være fire og en halv meter nærmere banen enn hva Emirates er. Vi har signert en 10 års avtale med NFL, og banen vil bli designet slik at vi kan spille kamp klokken 14, og de klokken 18. En ny stasjon vil bli bygget, Tottenham Hotspur station. Vi vil få fantastiske muligheter. Og hele området vil få et løft, likt hva Straford fikk som følge av de olympiske lekene.

I en bisetning legger Paul til at Tottenham vil spille på Wembley mens White Hart Lane rives. Når vi spør han om det er avgjort er han ikke i tvil.

- Absolutt, det vil bli Wembley. Og vi vil ikke dele med Chelsea. Chelsea er fortsatt bare i planleggingsfasen av sin nye stadion, og de vil ikke få bruk for Wembley på i hvert fall tre år. De har en lang vei å gå.

Fortsatt en sammensveiset gjeng

For sin innsats i Spurs-trøyen ble altså Miller og stoppermakker Roberts innlemmet i klubbens Hall of Fame i oktober. En gest han ser på som en stor ære.

- Det var en veldig flott kveld. Hele familien var tilstede, mange av mine gamle lagkamerater likeså. Klubben gjorde en fin ting ved å inkludere både meg og Graham samtidig. Bli en del av historien på denne måten betyr mye. Det var absolutt et stolt øyeblikk. Joining the good and the great.

Som tidligere midtstopper må vi spørre hvordan Paul han ser på dagens midtstopperpar. Han er ikke sikker på om han vi si at de på nåværende tidspunkt er bedre enn hva han og Graham Roberts var.

- Både Toby og Jan er gode fotballspillere, og de blir stadig bedre. Jan hadde ikke en spesielt god sesong i fjor, men i år er han tilbake i form. Toby har også gjort en veldig god jobb. At de også har spilt sammen tidligere har hjulpet på samspillet nå. Og jeg håper de blir bedre enn hva jeg og Graham var. Om så vil de kunne vinne titler. Hvis de begynner å vinne ting med Spurs, ja da kan vi begynne å sammenligne.

Paul spiller fortsatt noe fotball den dag i dag. Sammen med flere tidligere spillere, hovedsakelig fra 80- og 90-tallet er han med på oppvisningskamper for Spurs legends. Paul tar opp mobilen og viser oss bilder han har fra en veldedighetskamp han spilte på hjemmebanen for en liten stund siden. Blant annet et bilde av seg selv sammen med Teddy Sheringham. I folderen av bilder viser han oss også et bilde av en stor gjeng med tidligere Spurs-spillere på golfbanen. Det hersker ingen tvil om at det er en gjeng som fortsatt har tette bånd selv om det begynner å bli en del år siden de offisielt la skoene på hylla.

- Vi er fortsatt som en stor familie. Spiller golf sammen, spiser middager sammen, går på kampene sammen. Rett før dere kom snakket jeg faktisk med Steve Perryman, og forrige torsdag var vi en stor gjeng ute på middag sammen. Atten av oss tidligere spillere, samt Pochettino og Daniel Levy, ute på West End. Levy holdt en tale om det nye stadionet, vi sang Ossies dream, en absolutt bra kveld ute på byen.

Kommer gjerne til Norge

Paul følger ikke norsk fotball særlig nøye i dag, men han har fått med seg at Skeid har slitt de senere årene, og at det begynner å bli en stund siden klubben var i Tippeligaen. Han kommer dog gjerne tilbake og hilser på både gamle kjente i Skeid og norske Spurs-supportere hvis det er ønskelig. I det intervjuet nærmer seg slutten tar han opp igjen tråden om tiden i Oslo.

- Jeg har faktisk vært tilbake i Norge noen ganger, hovedsakelig på våren og sommeren, og det har vært fantastisk. Var blant annet i Bergen og Stavanger på ferie for tre år siden. Fjordene deres er storslåtte, og drikkevannet er verdens beste. Folk burde absolutt reise til Norge. Trener forresten Skeid på samme sted nå som da? Altså, jeg ville elsket å komme tilbake til Oslo igjen. Det hadde vært veldig hyggelig å få til noe en gang. Kanskje noe med både Skeid og Tottenham-supporterne. Jeg lar det være opp til dere, men det vil ikke være noe problem for min del!

Vi slår av noen avsluttende fraser og tar noen bilder. Folk i lobbyen titter diskre bort mot oss. De lurer nok på hvem denne personen som poserer til kameraet er. Som takk for at Paul stiller opp på intervjuet får han blant annet en Skeidtrøye, signert av Arne Larsen og Trond Bjerke, samt boken som ble utgitt i forbindelse med Skeids 100-års jubileum i 2015. Tanken på at vi gir Paul en trøye i røde farger slår oss ikke før han står med den i handa, men heldigvis ser ikke han ut til å bry seg om det. Skeid er noe annet enn Arsenal. Heldigvis. Boken var en personlig gave fra Arne og Trond på vegne av klubben. Paul blar i boka og kommenterer de ansiktene han kjenner igjen. Om han ikke skjønner alt som står skrevet, vekker bildene mange minner, og er han tydelig på at han setter pris på både boka og trøya.

I det vi forlater hotellet og stiger ut i det litt sure londonværet dukker møtet med Arne og Trond opp i hodet. Når vi satt på kontoret til Trond begynte de å leke med tanken om å få Miller over til Oslo igjen. Få til en reunion med gutta i Skeid. Hvem vet, kanskje får vi faktisk se Paul tilbake på Nordre Åsen om ikke så alt for lang tid.

Øvrige kilder: The boys from White Hart Lane (bok), Skeidbladet, VG, Tottenhamhotspur.com, norgeshistorie.no.

En takk til Eirik Lindahl som har tipset oss om kilder og litteratur rundt Paul Millers tid i Skeid.

Siste på forumet