Ingen skjelver i buksene

Foto: Reuters / Matthew Childs
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

"Frykten for å tape ligger hos fansen, ikke blant spillerne", skriver Erlend Andre Nordmo. Her er årets siste utgave av Bill Nicks arv. 

Pochettinos lag har hatt en sterk start på sesongen og fansen er mer optimistiske enn på lenge. Hva skyldes fremgangen og hvor optimistiske tør vi å være?

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICKS ARV HER

Vi startet sesongen med et bortetap mot Manchester United. Mange følte at det var en kamp vi skulle hatt minst ett poeng i, og prestasjonen var toneavgivende for fortsettelsen. Siden da er vi ubeseiret i ligaen. 13 kamper uten tap tangerer den beste sekvensen vi har hatt i Premier League. 

Ungdommene

I forrige måneds spalte satte vi søkelyset på Tottenhams satsing på unge spillere. Man kan ikke bare velge seg ut yngre spillere, de må også være gode nok. Våre unge har vist seg å være det!

De siste årene har akademiet hatt en sterk utvikling og bidrar nå med spillere i førstelagsstallen. For ett år siden var Adebayor mannen som skulle score målene på topp for Spurs - nå er det Harry Kane som er spilleren med nummer 10 på ryggen.

Adebayor, en spiller med et utvilsomt talent, men med tidvis tvilsomme holdninger ble satt på sidelinjen. Skulle du få spilleren til å fungere måtte han strykes med hårene, og selv ikke det var noen suksessoppskrift. Med Kane på banen får du en tvers igjennom, bunn seriøs spiller som jobber knallhardt for å bli best. Et forbilde og en mal for de som følger etter i årene som kommer.

Systemet

I sommer hadde vi en stor opprydningsaksjon. Spillerne vi solgte var tydeligvis ikke vurdert som egnet for den fotballen sjefen ønsket å innføre i klubben. "Enten er du med på opplegget, eller så ryker du ut", virket å være beskjeden fra manageren.

Ingen navn var for store så lenge de ikke kunne tilpasse seg eller ikke fungerte tilfredstillende. Tidligere kaptein Kaboul, de gamle stjernene Lennon og Adebayor, de store signeringene Paulinho og Soldado, landslagskapteinen Chiriches.

Tøffe og modige avgjørelser som i etterkant har vist seg som fornuftige. Flere spillere vil forsvinne etterhvert, men ingen er for store stjerner til å bli ofret. Systemet er viktigere enn noen gang. Det er en tydelig filosofi som går som en rød tråd gjennom klubben. For første gang på svært lang tid føles det som det bygges et lag på White Hart Lane.

Store ego

Når de store egoene forsvinner gir det manageren handlingsfrihet. Med god støtte i spillergruppen gir det en egen ro i klubben. Det er ikke tvil om hvem som er sjefen i Spurs. Pochettino bestemmer, og med resultatene hittil virker det som om han får med seg hele spillertroppen!

Det har ikke alltid vært slik. Tottenham har hatt fantastiske spillere gjennom 90- og 00-tallet, men ikke alle var like innstilt på å ofre seg for felleskapet. Nå har du typer som Mason, Alderweireld, Dier og Alli for å trekke frem noen eksempler. De spiller for hverandre, de ofrer seg og de kliner til i taklingene. En går foran, den neste følger opp.

Når spillere kommer fra benken er det med full innsats og god moral, innstilt på å overbevise Pochettino om at de fortjener en sjanse fra start i neste kamp. Laget til Harry Redknapp var til tider fantastisk gode. Sannsynligvis ville de fleste lag med Bale, Modric, Van der Vaart og King vært det. Men årets lag er et lag med stor L og personlig ville jeg satt penger på at de sistnevnte ville slått stjernene til Harry R.

Solid forsvar

Gode lag bygges med et godt forsvar og hittil i år har vi vært solide bakover. Det er ganske utypisk for et Spurs-lag å være nettopp det. Vi har hatt mange forsvarere i absolutt toppklasse, men for første gang på årevis har vi to soleklare førstevalg som midtstopperpar. De spiller foran en verdensklassekeeper som endelig får den hjelpen han fortjener. Backene virker mer disiplinert enn i fjor. De virker å vite når de faktisk skal angripe og når de skal holde igjen de offensive løpene.

Den siste brikken i puslespillet er Eric Dier som har gitt oss en ny kraftvegg foran forsvaret som vi ikke har hatt siden Scott Parker og Sandros skadefrie dager. Alle disse komponentene utgjør til sammen et forsvar som fremstår som det gjerrigste i klubben på en mannsalder.

Utholdenhet

Skal du være en del av Pochs stall må du være villig til å løpe - mye. Spillerne er fantastisk godt trent og det viser seg ofte på slutten av kampene. Da vi spilte mot Arsenal hadde spilt tre kamper på seks dager inkludert North London Derby. Arsenal hadde tre kamper på åtte dager.

Etter kampen, som Spurs dominerte, skulle man tro det var motsatt. Det var de røde som klaget på det harde kampprogrammet, til tross for at det stort sett er likt hver eneste sesong. Vi vet at vi kommer til å få uker med to-tre kjappe kamper på rad. Egentlig skulle man tro at lagene forbereder seg på dette.

Tottenham under Pochettino virker bedre trent enn noe lag jeg kan huske. Det er viktig i forebyggingen av skader og man slipper bekymringen rundt hvorvidt man faktisk tåler kampbelastningen. Når spillere blir vant til å jobbe hardt forandres mentaliteten i klubben. Skal du lykkes hos oss, skal du jobbe hardt. Nye spillere kommer til klubben og må tilpasse seg de fysiske kravene som stilles. De unge spillerne i akademiet blir vant til gi det lille ekstra og de vet at det er en forutsetning for å lykkes på førstelaget.

Femteplass

Prestasjonene hittil i høst burde strengt tatt gitt bedre uttelling. Men fordi det virker som om det er en såpass sterk progresjon i den jobben som blir lagt ned, er det få fans som finner mye negativt med det som skjer på White Hart Lane for tiden. Fordelen med å ha spillere som er unge og sultne er at de kan formes, de kan utvikles og de kan vokse sammen. 

Vi befinner oss innen skuddhold fra toppen, men dette handler ikke bare om mulighetene til å lykkes i årets sesong. Følelsen er at det kan være starten på noe større og at "best før"-datoen ligger flere år frem i tid. På tidlig 90-tall hadde Manchester United et knippe unge spillere som sammen ble ligaens suverent beste lag.

Et lag som er skuffet over å spille uavgjort mot Liverpool, Everton, Chelsea og Arsenal - og som spilte West Ham og City fullstendig av banen er i ferd med å utvikle en veldig positiv vinnerkultur. Det betyr ikke at vi kommer til å vinne alle kampene, men dette laget er ikke redd for noen og har det i seg å slå hvilket som helst lag - hjemme som borte.

Mot West Ham tok vi fullstendig kommando i kampen og det var klasseforskjell mellom lagene. Presshøyden varieres i løpet av kampen ettersom hvilken situasjon vi befinner oss i. Vi er ikke lenger et forsiktig lag som skjelver i buksene når vi møter de store lagene.

Håp

Som fotballfans har vi lov å håpe. Håpe at dette er laget som endelig skal gå til topps 55 år etter siste ligatittel. Det er veldig lenge igjen, men i høst har vi sett ut som det beste laget i ligaen. Når ekspertene begynner å diskutere Tottenham i titteldiskusjonen går det likevel rykninger gjennom kroppen som elektriske støt.

Frykten for å tape ligger hos fansen, ikke blant spillerne. Laget virker ikke å akseptere at Tottenham svikter når det gjelder som mest. Det er brutalt å lande i realismens land hver gang optimismen har fått anledning til å slå skikkelig rot, men at vi skal kjempe i toppen er akkurat nå veldig realistisk. Vi har grunn til optimisme.

Vi taper nesten ikke fotballkamper, vi er bunnsolide bakover, vi er unge og vi er sultne. Vi er muligens det best trente laget i ligaen. Myten om at torsdagen ødelegger for søndagen har nesten forsvunnet som dugg for solen. Vi er forberedt, selv om det langt fra Aserbadjsjan til London. Det gjør at man ikke er redd for de neste ukene. Juleprogrammet er nok til gjøre de fleste managere nervøse, men jeg tror at det passer oss utmerket. Jeg forventer at dette laget nærmest kommer til å brette opp ermene og gyve løs på oppgavene.

Til tross for alt dette kan det likevel hende at sesongen ikke blir som vi ønsker oss. Allikevel finnes det så mange grunner til å se frem til hver eneste kamp. Det handler ikke om bare om topp fire, ikke nå. Det handler om en videreføring av den sesongen vi har startet. Så får vi se hvor langt det bærer til slutt. I mellomtiden skal vi nyte det.

Stolthet

I dagens toppfotball har vi astronomiske lønninger og spillerne lever en livstil langt fra det normale liv. Vi er veldig klare over at spillerne har en jobb og at de aller fleste ikke er fans slik som oss. Av og til kan det virke som en avgrunn skiller de profesjonelle og de som elsker fotballen.

Tiden da spillerne kunne møte fansen på puben etter kamp er forlengst forbi. Da er det rart å sitte med følelsen jeg nå får av å se laget i aksjon. Vi er stolte av laget og den instensiteten de representerer klubben med. De bobler av entusiasme og gjenspeiler engasjementet fansen har på tribunen. Da Pochettino kom til klubben lovet han å gjøre oss stolt av klubben igjen - for tiden er vi det.

Januar og overgangsvinduet

Selv om basisen for langsiktig suksess er til stede, er det mange vanskelige avgjørelser som skal tas frem mot mai. Mange har ønsker om at vi skal hente inn nye spillere i det kommende transfervinduet nå i januar. Vi skal være sikre på at de nye tilvekstene i stallen passer inn.

Skal vi hente inn en spiss bør ikke det være en spiller som bremser Kanes utvikling. Kjøper vi en defensiv midtbanespiller kan dette ødelegge for Diers videre utvikling. Det jeg uansett er sikker på er at Pochettino og Mitchell har en plan for hva vi ønsker. Jeg tror ikke vi kommer til å kjøpe for å kjøpe og det er i seg selv en ny situasjon. At vi står igjen tomhendt i februar er derfor fullt mulig.

Skulle det skje er det ingen grunn til å hente frem det svarte malingsspannet, jeg stoler på planen vår etter denne råsterke høsten. Til slutt kan vi konkludere med at Pochettino sitter godt i stolen etter sine første 18 måneder i jobben. Måtte det vare. 

Det var årets siste meningsytring, men den er selvsagt tilbake i januar! God jul og godt nytt år!