Et genialt valg

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Stolthets-alert! Lars Tjærnås sparer ikke på de fine ordene i sin hyllest av vår kjære sjef.

Denne artikkelen står på trykk i medlemsmagasinet Tottenhamsupporteren, utgave 4, sesongen 2015/16. Den sendes ut til alle medlemmer i løpet av uke 7. Les mer om innholdet i utgaven her. Vil du motta bladet fast, få en hel masse annen Spurs-moro og være med i verdens største Tottenham supporterklubb? Slik melder du deg inn i Tottenhams Venner.

Dette skrives etter 23 av 38 spilte kamper, eller rundt 60 prosent av sesongen. Vi holder oss til runde tall, vi som fullførte reallinja på videregående skole med så vidt å holde hodet over vannet i matematikk. Det er uansett spilt så lenge at vi kan trekke noen konklusjoner. For Tottenham ser det ualminnelig lyst ut.

Det er to måter å framstå vellykket på for et fotballag. Det ene er å vinne kamper. Det andre er å vinne venner. I øyeblikket greier Spurs begge deler. Mye av æren skal gå til mannen som er sjef. Mauricio Pochettino framstår i øyeblikket som et genialt valg som manager. Vi bør ikke være overrasket. Han bygget karrieren som spiller på å jobbe litt hardere enn alle andre. Som relativt liten midtstopper måtte han ukentlig mestre kunsten å se motstandere i øynene i stedet for bokstavelig talt å se opp på dem – overvinne ulempene med karakter og smartness som våpen.

Mye av det samme har han tatt med seg til Nord-London. Det var mildt sagt ingen ferdig stall og festivitas som møtte han da han kom. Sterke personligheter, etablerte spillere med større navn enn prestasjoner - en managers aller største utfordring. Vi trenger neppe frodig fantasi for å forestille oss at garderoben trolig var et sted der det skjulte hierarkiet besto av flere som var mer opptatt av egen status og suksess, enn av klubbens.

Uken jeg skriver dette markerer et slags endelig farvel til restene av den garderoben. Andros Townsend forsvant til Newcastle, Emanuel Adebayor til Crystal Palace. To spillere som har hatt sin tid i klubben der de var konger, to spillere som ble forbigått av andre som enten var villige til å jobbe hardere eller som hadde et enda større talent. To spillere som, skal vi tro rapportene fra det indre liv, har vært ugress i garderoben, i konflikt og opposisjon til det nye regimet.

Det er en allmenn sannhet at en manager trenger tre overgangsvinduer for å få satt sin egen stall. Det har Pochettino nå fått. Han har benyttet dem ualminnelig godt. Litt enkelt formulert: Ut med spillere som tjente godt og presterte dårlig, inn med spillere som tjener mindre, presterer bedre, men som mest av alt er ydmykt opptatt av å akseptere sin egen plass i hierarkiet, og er like ydmyke til å bidra til lagets beste.

Dere kjenner suksesshistoriene, men det er neppe vondt for øynene å rippe opp i noen av dem.

Eric Dier har blitt mye mer enn noen kunne drømme om. Ikke bare har han blitt god, han har mest av alt blitt en problemløser, en spiller som kan fylle nesten halvparten av alle rollene i et lag på en måte som gjør at den han erstatter ikke blir savnet.

Harry Kane spilte seks kamper fra start og scoret tre ganger sesongen før skiftet av manager. Etter det har han aldri sluttet å sparke ballen i mål, men mest av alt: Med unntak av en liten periode i starten av denne sesongen har han aldri vist noen som helst tegn på slitasje.

Erik Lamela startet tre kamper for to sesonger siden, nå er han en trussel mot de aller fleste, en spiller som har gått fra å være usikker med ballen i beina til å bli sikker med den, og enormt arbeidsom uten den runde kula i nærheten.

Kyle Walker har blitt en back som faktisk forstår hva det vil si å spille back. Den som hadde forutsagt det for et par sesonger tilbake hadde blitt stemplet som en av klodens største optimister.

Dele Alli er selvsagt det beste eksempelet. Her har absolutt alt blitt gjort riktig.

Det er grovt sett to enkle faktorer som avgjør om et kjøp blir vellykket.
• Utvelging
• Utvikling

Det er teorien. Den er enkel nok. Det vanskelige er å få det til å fungere i praksis. Han spilte på et nivå der alt handlet om å identifisere potensial. Henter du en spiller to hakk lavere er der du har tenkt å bruke han må du være litt modig, men mest av alt enormt konkret på hvilke egenskaper du leter etter.

Det er selvsagt ikke nok. Uansett hvor god en spiller er vil han trenge tid på å tilpasse seg. Da jeg så ham to ganger tidlig i sesongen var det ikke vanskelig å se talentet, egenskapene og ferdighetene som tilsa at dette kom til å bli bra. Men det var like lett å se at han hadde perioder i kampene der han slet med å tilpasse seg intensiteten, og at han dermed var der ballen hadde vært et halvt sekund for sent.

Da hjelper det å ha en manager som er så trygg på seg selv at han våger å ikke bare gi spilleren sjanse nummer én, to og tre, men plusse på med fire, fem og seks. Sakte (eller egentlig ikke veldig sakte), og gradvis var det ikke lenger begivenhetene som styrte gutten, det ble bemerkelsesverdig raskt han som styrte dem.

Det forteller mest om gutten selv, om evnen til å absorbere læring. Om talentet som bare trengte litt bedre med- og motspillere for å gå fra lovende til fantastisk spennende. Men det forteller mye også om hvilke tanker og filosofi som nå råder i klubben.

Pochettino lar ikke navn, meritter eller alder trumfe sult og talent. Mye har vært sagt og skrevet om hans treningsregime. Tre økter om dagen på sitt verste i oppkjøring, knallharde fysiske krav som har resultert i et lag som i stort sett alle kampene løper markant mer enn motstanderen. En manager som lever for jobben sin, som har lengre arbeidsdager enn noen av sine ansatte, som mer enn gjerne viser seg på kamper med ni- og ti-åringene, som aldri går på akkord med sine egne verdier.

Dette er en sjef som så langt har lyktes med mer enn det han ble hentet for.

Belønningen ser ut til å bli plass i Champions League fra høsten igjen.

 


Siste på forumet