Gjennombruddets andre akt

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

For 12 måneder siden trykket supporterbladet vårt artikkelen "Harry Kane - gjennombruddet". Mye har skjedd siden den gang - her er 2015-versjonen. 

For ett år siden skrev jeg om Harry Kane. Han hadde utrettet nok til at det ble skrevet noen ord, men det var umulig å forestille seg hva som skulle skje det kommende året.

Vi har vært vitne til noe helt spesielt denne sesongen og mange Spurs-fans kjenner seg svært godt igjen i å ha avskrevet unggutten ved flere anledninger.

LES OGSÅ TIDLIGERE ARTIKLER FRA VÅR MÅNEDLIGE SPALTE BILL NICS ARV. HER ER TO AV DEM: 
- Mauricio - lever han opp til arven etter Bill?
- Resepten på et godt liv

Harry Kane - gjennombruddet 2.0

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg denne innledningen til en artikkel for Tottenhamsupporteren: "Han har et navn som hadde passet inn i hvilken som helst western - Harry Kane! Det føles som om vi har hørt om den unge mannen i en halv evighet. Han har allerede rukket å bli genierklært og stemplet som fullstendig udugelig. Det ble heldigvis også Anderton, Waddle og Bale i sin tid. Hvordan vil det gå med Harry?"

Dette var da jeg, sammen med mange flere så på denne spissen som en solid spiller på toppnivå. Kanskje ikke for Tottenham, kanskje heller ikke i Premier League. Men bra Championship-nivå? Han har jo noe ved seg, men hvordan vil det gå? På forsiden av bladet ble artikkelen kalt for "Harry Kane - gjennombruddet". I etterkant kan man trygt si at vi ikke ante hva som var i vente.

Han må jo bli god

Harry Kane er jo et kult navn, det har jeg alltid ment. Det er et navn som låter bra. Det hadde vært gøy om noen med et sånt navn ble skikkelig god. Jeg husker at jeg tenkte den tanken mange ganger tidligere som ung supporter. Hva med Jaques Maghoma, Jonathan Blondel, Rory Allen, Neale Fenn, Steve Slade?

På nittitallet haglet det med slike navn som jeg hadde et ekstra sterkt ønske om at skulle bli gode nok til å herje i den hvite trøyen. Ingen av de jeg nevnte ble det, uansett hvor talentfulle de angivelig var i de unge supporterhjerters optimistiske øyne. En naiv tro på at akkurat den spilleren skulle bli den helt store.

Det var derimot mer enn navnet som gjorde at jeg la merke til han for mange år tilbake. Han banket inn mål etter mål for ungdomslagene som jeg følger med stor interesse. Men det gjorde da også Terry Dixon. Han var bare noen år eldre og som 16-åring ble han hentet inn i A-stallen til Irland, før han skadet seg og forsvant. Han spiller nå amatørfotball for Aylesbury FC.

Man skulle kanskje tro at man legger fra seg troen og håpet om at en spiller fra egne rekker skal bli det helt store. Spesielt godt etter de fylte 30. Men slik er det ikke. Ikke for min del og ikke har jeg tro på at den skal gi seg med det første heller. Harry Kane var en spiller jeg ønsket skulle bli god. Drømmen om at en spiller fra egen stall skal bli ekstremt god er universell, og en gang hvert jubelår har det også skjedd i Spurs. Ledley King, Glenn Hoddle. Harry K...? Vi venter litt med den sammenligningen.

Humor og kultstatus

På dette stadiet av fjorårssesongen hadde man sett nok til å få et visst inntrykk av at gutten kunne spille fotball, men den første suksessen ble likevel taklet med noen forsiktige skuldertrekk og en god dose humor og selvironi fra Spurs-fansen. Han scoret riktignok noen mål på slutten av sesongen i fjor og han var en svært innbitt spiller. Men da Windy på podcasten "The Fighting Cock" spådde at Kane skulle være førstevalg som spiss innen sesongslutt ble det møtt med hånlatter.

I løpet av høsten skulle han komme til å score mange mål i cupsammenheng. Den villeste av alle kampene var nok mot Asteras der han presterte å score hat-trick og spille keeper i samme kamp. I intervjuet etter kampen ga Kane uttrykk for at han var misfornøyd med å slippe inn mål som keeper. Men kjære deg, Harry! Du er da tilgitt, du var den første til å melde deg for å gå i mål. Alle som har spilt fotball vet dette. Hvis du ikke er keeper, ønsker du ikke å stå i mål. Det overlater man til keeperne - enkelt og greit.

Etter at Harry Kane hadde scoret hat-trick og tatt på seg hanskene innen 90 gærne europacupminutter var kultstatusen reddet. Det var ikke måte på hva Kane kunne gjøre. Men alt ble liksom sagt på tull. Neil Mellor scoret en gang to mål for Liverpool i europacupen. Han endte som nummer 90 på topp 100 av "Players Who Shook the Kop". Han var jo god, helt klart - alle som spiller på det nivået er jo gode. Neil Mellor ble ikke med på den listen fordi han var en legende. Han kan takke andre faktorer for det, blant annet hadde han scoret noen viktige mål og ble en kultfigur. Han spilte 12 ligakamper for Liverpool. Kunne Kane bli en Mellor? Herregud, jeg er glad jeg aldri stilte et slikt spørsmål!

"About a boy who can do anything"

Da Harry var 16 år scoret han 18 mål på 22 kamper for U18-laget til Spurs. Allerede dette året fikk han sitte på benken på førstelaget. Derfor er det kanskje lett å glemme hvor ung han fortsatt er, nå når han nærmer seg 30 mål i alle turneringer denne sesongen.

Målteften var der i tidlig alder, men ofte forsvinner dette på høyere nivå. Noen få fortsetter å score på seniornivå. Likevel snakker man om Kane som om han ikke var noen barnestjerne.

For å være ærlig handler det kanskje mer om at han ikke ble tatt for å være en barnestjerne? Han var ingen teknisk Wilshere. Heller ingen lynsrask Walcott. Han var ikke så spektakulær, men han scoret bøttevis med mål. Og han hadde treningsiver, vinnervilje og ble sett på som bunnseriøs.

Fem år frem i tid kom han inn mot Aston Villa. Bortekamp. Det står 1-1. Vi skriver 2. november og Harry Kane henter ballen. Han har bestemt seg. Han tar den. Han skyter, treffer en mann i muren. 1-2! Kane tar et Klinsmann-stup og Twitter flyter over med Kane i positurer som Supermann, Jesus og Citizen Kane. "He's a boy who can do anything". Fortsatt med mye ironi, men vi koser oss.

"I wanna tell you"

"I might as well do
About a boy who can do anything
He comes from Chingford
His name is Harry
Harry Kane x3"

Fortsettelsen

Et gjennomgående tema i Harry Kanes karriere er at det kommer til et punkt hvor de fleste er fornøyd på hans vegne. Men likevel durer han på videre uten å vise tegn til å bremse opp. Mannen som ser ut som han har kommet stigende ut av tidsmaskin - fra femti år tilbake - er ikke ferdig med å bli en bedre fotballspiller. Han ønsker alltid mer.

I Premier League hadde han scoret mot Sunderland, West Bromwich, Fulham, Aston Villa og Hull. Ingen topplag blant dem. Ønsket man skyts mot Kane kunne man trekke frem dette.

Så lenge Soldado ikke scoret mål og Adebayor forsvant fra radaren skulle han få sjansen til å rette på det.

Da han scoret sitt tiende mål for sesongen mot Hull mot slutten av november var det bare hans andre start i ligaen for sesongen. Før året var omme hadde han rukket å score fire mål til. Av disse var tre i Premier League og ett i ligacupens kvartfinale. 14 totalt i alle turneringer, fem i Premier League etter å ha blitt byttet inn i fem ligakamper før Aston Villa. Totalt 66 minutter. Ingen mål. Men Kane hadde bare såvidt kommet i gang.

Eksplosjonen

Vi møtte Manchester United på tampen av en veldig god juleperiode. En god kamp endte noe skuffende 0-0. Kane, som spilte alene på topp, sto for kampens prestasjon. Han sprang alene mot tre United-forsvarere i angrep og så ut til å ha bra kontroll på ballen. Han tok et par dragninger og spilte en helt utrolig gjennombruddsball til Ryan Mason som hadde lurt seg inn på et bakromsløp mens Harry driblet på egenhånd. Motet til Kane, drivet og ikke minst pasningen etter å ha løpt 50 meter i full spurt med ball fikk meg til å glise bredt. Han er jo god, jo!

Det må Gary Cahill også ha tenkt der han satt i garderoben og gråt sine modige tårer etter at Chelsea tapte 5-3 på White Hart Lane rett etter at 2015 hadde meldt sin ankomst. Nå har jeg selvsagt ikke bevis på at han gråt i garderoben, men en mann som sparker i ryggen på motstanderlagets spiss for så å tråkke på foten til samme mann i samme situasjon - han må være frustrert til bristepunktet! Mot Chelsea tok Harry plass blant stjernene. Rettere sagt virket det som om det var noen av stjernene som ikke hørte hjemme på det samme nivået som Harry denne dagen.

Besluttsomheten, fysikken og teknikken som Kane viste da banket inn 1-1 scoringen bak Courtois fikk millioner av Spurs-fans til å eksplodere av glede, og senere i kampen var han servitør, før han iskaldt satte kronen på verket. Som vi vet, skulle det komme flere mål. Ved utgangen av mars har han 29 mål.

"He's One Of Our Own"

Noe av det som har vært mest gledelig denne sesongen har vært hvor sentrale spillere fra eget akademi har vært i laget. I likhet med Ryan Mason og Andros Townsend har Kane vært i klubben siden tidlig barndom, og har derfor et spesielt forhold til klubben. Han har fortalt om hvordan det var å se Teddy Sheringham i aksjon på White Hart Lane. Som supporter av et lag må den største drømmen være å kunne ikle seg drakten på ordentlig. Det finnes bare noen få ting som kan toppe det, en av dem er å spille for Spurs mot Arsenal.

En annen sak er å score mot Arsenal - to ganger i samme kamp - slik Harry gjorde. Det blir som om det skulle være hentet fra Buster eller Boing. Jeg synes det var treffende slik en journalist skrev det med tanke på Harrys sesong så langt: "Det er som om historien om Harry Kane er skrevet av en åtte år gammel Harry Kane."

Det står litt over 85 minutter på klokken. Stemningen på White Hart Lane har vært helt fantastisk. Gåsehud. Spurs har vært det beste laget til tross for at Arsenal gikk først opp i ledelsen. Kane har allerede scoret en gang, en løs ball i feltet som han satte inn fra kloss hold. Er det mer å hente i denne kampen? Kan Spurs hente hjem seieren?

Bentaleb ser opp. Fra sin posisjon på venstre flanke sender han et perfekt innlegg mot Kane som møter ballen uovertruffent - den går i en bue over keeper. Det er kunst. Det er poesi. Et av de beste hodestøtene denne sesongen uansett liga eller lag...2-1 til Spurs og åtteåringen skriver så blekket spruter! White Hart Lane er i eufori. Harry Kane avgjør derbyet med noen minutter igjen å spille! Game. Set. Match. Kane!

Det runger diverse sanger, blant dem

"He's one of our own,
Harry Kane,
he's one of our own!"

Ingen selvironi eller humor igjen å spore. Harry Kane er helten - denne gang er det alvorlig ment, med bankende hjerte. Han er talismanen. Han er vår.

Forsiktig avsluttet jeg fjorårets artikkel anno april 2014 med at prestasjonene kunne gi håp om mer i vente. På fredagen som var scoret Harry Kane etter 79 sekunder ut i sin debut for det engelske landslaget. Om historien stopper der, er den uansett enestående og hører hjemme i Spurs-folkloren. Jeg har en følelse av at den fortsetter.

Harry Kane ser seg ikke tilbake.