Pochettinos ungdomsrevolusjon

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

I november-utgaven av Bill Nics arv legger vår skribent seg fullstendig flat. Sjekk hvorfor. 

Under tiden Pochettino var i Southampton valgte han å satse tungt på unge spillere med god uttelling. I Tottenham har han fortsatt i samme stil. I månedens spalte tar vi en kikk på de unge spillerne i klubben vår. 

Fra null til mange

Fjorårets sesong var Pochettino sin første i Spurs og det var tidlig klart at han ønsket å gi unge spillere sjansen. Harry Kane, Nabil Bentaleb, Andros Townsend og Ryan Mason var spillere som fikk spille mye i argentinerens debutsesong.

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Sensasjonen Harry Kane har vært fyldig omtalt her i Bill Nics arv tidligere. Andros er en Tottenham-gutt som har hatt større suksess på landslaget enn på klubblaget. Det er gøy at han har fått sjansen, så får det vise seg om han er god nok på lang sikt. De siste månedene kan tyde på noe annet, men la oss ikke dvele ved det.

Bentaleb fikk sjansen til å etablere seg på laget og hadde et dusin storkamper i løpet av sin andre sesong på førstelaget - til tross for sin pur unge alder. Det var forfriskende å se at vi at plutselig fikk se så mange nye unge spillere få sjansen på førstelaget. For en klubb som knapt hadde sett noen kvalitetspillere slå igjennom på førstelaget fra egen stall de siste 15 årene - men et åpenbart unntak i Ledley King - så føltes det spesielt å se den ene etter den andre spilleren ta steget fra akademiet og attpåtil prestere på høyt nivå.

Mason - ut av intet

Et annet utropstegn i fjor var Ryan Mason. Han er flere år eldre enn kollega Harry og ikke minst fjorårets partner på sentral midtbane - Nabil. Debuten til Mason hadde kommet under Harry Redknapp i Europa. Den gangen ble mange av ungdommene sendt ut i flere av Europacup-kampene - ikke fordi Harry hadde ekstrem stor tro på de unge spillerne sine, men mer fordi han ikke ønsket å kaste bort spilletid på de etablerte spillerne i stallen.

Mason var en av disse ungdommmene. Den spedbygde gutten så ut som en konfirmant den gangen og kunne fort blitt en spiller man aldri skulle se igjen. Rapportene fortalte om en unggutt som bøttet inn mål på juniorlagene - så kom tiden med frustrerende utlån og skader. Han var avskrevet av de aller fleste.

Helt frem til Pochettino kom til klubben og ga han sjansen i pre-season. Han er ikke lenger den yngste spilleren, men han har så lite spilleerfaring grunnet skadene at han nesten kan likestilles med en 19-åring. Han har et høyt toppnivå, men det lett å se at han er fersk på dette nivået. Kampen mot Sunderland i høst viste noe av det vi håper å kunne se mer av. En kombinasjon av den spilleren han skulle bli og slik han så ut i fjor. En terrier på midten med dype løp og godt touch med et blikk for mål! 

Andresesongen

I løpet av vårsesongen var det flere kamper der vi stilte med rundens yngste lag. Mange av spillerne som bidrog er allerede nevnt. I sommer gikk Pochettino relativt hardt til verks. Den ene etablerte spilleren etter den andre ble sendt på dør. Et unge lag er spennende, men det blir ofte lagt vekt på at man bør ha med nok erfarne spillere i stallen - ikke minst i denne spalten.

Pochettino hentet inn Alli - mens Paulinho, Capoue og Stambouli gikk ut bakdøren. Alli er uerfaren, men har allerede nå matchet prestasjonene til de tre forutnevnte, og det med en følelse av at han har mye mer å gå på. En unggutt som tør å slå tunnel på selveste Modric umiddelbart etter at han kom inn mot Real Madrid er verdt å følge med på! 

Det er noe med å være såpass tøff i trynet at man prøver det i kamp som mange kun tør å prøve på trening. Han spiller med lave skuldre og har en veldig sterk selvtillit uten at virker som om han er arrogant. Alli er en spiller som skyter frem brystkassa og har store ambisjoner på egne vegne.

Allerede i år kommer han til å få mange kamper, men hvor god han kan bli er umulig å vite selv om starten har vært svært lovende. Son, Wimmer og Trippier er spillere i starten av 20-årene som komplementeter en allerede arbeidssom og ungdommelig stall. 

Sesongens store overraskelse hittil har likevel vært en spiller som var her også i fjor.

Sensasjonen Eric Dier

Vi hentet Eric Dier fra Portugal i fjor sommer. Noe så sjeldent som en ung engelsk midtstopper som hadde fått fotballutdannelsen sin i utlandet var en spennende transfer i seg selv. Han presterte greit nok selv om han hadde en del tunge kamper - kanskje spesielt på høyre back! Dier virket til tider tung i steget, men inntrykket etter en sesong var like fullt positivt - en spiller som var solid - med bra spillerforståelse og plasseringsevne.

Alderweireld ble kjøpt inn som førstevalg i forsvaret i sommer, med sin gamle partner fra Ajax, Jan Vertonghen, som naturlig valg på sin venstre side. Samtidig var Spurs tilsynelatende på let gjennom halve Europa for å hente inn en defensiv midtbanespiller. Schneiderlin, Wanyama, Bender, Kramer, McCarthy og et halvt dusin spillere fra utenlandske ligaer.

Navnene var mange, spekulasjonene enda flere. Spurs-fansens frustrasjon bare økte. Bud ble avslått, Schneiderlin valgte United. Vi hadde solgt unna de vi hadde med defensive fibre. Uansett hvor mye vi satte pris på Bentaleb og Mason i fjor, så var de ikke dønn solide i det defensive.

Her i min egen spalte slo jeg fast at vi ble sittende igjen med skjegget i postkassen og det er sjelden jeg er såpass negativ. Nå har vi spilt 25% av sesongen og den kommentaren ser akkurat nå ut som en real skivebom. Pochettino valgte å bruke Dier i rollen der vi hadde drømt om å se en etablert stjerne. Nærmest en kollektiv Spurs-skare rystet på hodet. La oss nå være ærlige. Det er like greit å legge seg fullstendig flat.

Å finne sin rolle

Enkelte spillere havner tilfeldigvis i den rollen som skal bli deres i årene som kommer. Philipp Lahm var back, men ble omskolert til defensiv midtbanespiller. Det var vanskelig å se for seg at han skulle fungere like bra som på backen. Til dels fungerte han enda bedre på midten enn lenger bak.

Et annet eksempel har vært David Alaba fra samme klubb, som også brukes i de fleste forsvars- og midtbaneroller. Et veldig relevant eksempel er dessuten Ledley King. Vår legendariske kaptein fikk en god del kamper på midtbanen, såvel som i aller bakerste ledd.

Forutsetningene er en god spillerforståelse som Alaba, Lahm og King henholdsvis har og hadde. Dier er langt unna å fortjene å kunne sammenlignes med et slikt kaliber av spillere, men prestasjonene i enkelte av kampene i år har vært av veldig høy standard. Til tross for at Eric er midtstopper har han en god og pasningsikker fot. Han har en veldig bra toppfart, bra plasseringsevne og voldsom taklingstyrke.

Han er fortsatt bare 21 år, har hatt noen måneder i rollen og har allerede dominert i kamper mot Schneiderlin, McCarthy og Cabaye. Dette var spillere fansen var skuffet over at vi ikke fikk. Så plasseres den unge midtstopperen på midten og prestererer til de grader.

Slike avgjørelser er med på å genierklære managere og de går absolutt i plussboken til Pochettino. I starten av november ble Dier belønnet med plass i landslagstroppen til England for første gang. Eksempelet Dier gir troen på at Pochettino vet hva han gjør - og at flere slike kan komme. Det gror nemlig godt i de yngre rekkene i Spurs-akademiet.

Onomah og Winks

Av spillerne i vannskorpen for førstelaget er Josh Onomah og Harry Winks. Begge to ble gitt lange kontrakter i sommer. Det er vanskelig å spå hvor mye spilletid de kommer til å få i årets sesong, men de er veldig unge og har vist nok til at de skal få sine sjanser de neste sesongene.

Onomah er en midtbanespiller med et imponerende driv og godt overblikk. Han må tørre å ta sjanser også på det øverste nivå og kan la seg inspirere av den like gamle Alli med tanke på dette.

Winks på den andre side er høyt verdsatt innad i klubben. Han er en veldig allsidig spiller med et smittende engasjement. Begge spillerne er talentfulle nok til å slå til i Spurs, men som vi vet er det trangt om plassen. Foran seg har de fortsatt unge spillere som Bentaleb, Mason, Dier og Alli.

Det forfriskende er at Pochettino kommer til å gi dem sjansen foran stjerner som kan kjøpes inn, gitt at de er villige til å stå på. Kanskje har de 10% mindre talent, men verdien av å komme fra egen stall, være ung og kunne slå til i Spurs er gull verdt. Fansen elsker at Spurs nå produserer egne spillere som holder høyt Premier League-nivå. Etter Kane har vi en tro på at det kommer flere.

Hvilke andre er spennende? 

Nathan Oduwa ble sendt på utlån til Glasgow Rangers sammen med Dominic Ball før årets sesong. Det er på andre nivå i Skottland og det er usikkert hvor god kvaliteten er sammenlignet med det engelske ligasystemet.

I årets stall har vi med spillere som Pritchard, Carroll og Alli som presterte godt på utlån på ulike nivå. Spesielt Alli er en interessant spiller å sammenligne med i og med at han spilte på tredje øverste nivå i England og ikke har vist tegn til å bli skremt av nivået i Premier League.

Pritchard har dessverre vært skadet så langt, men er interessant grunnet at hans gamle manager Warburton i Brenford nå er sjef i Rangers. Oduwa har herjet i Skottland og har allerede etter kun få måneder i Glasgow skapt seg et navn i fotballen. Teknisk ekstremt god, uforutsigbar og en kunstnerisk type som får tribunen til å reise seg - gang på gang. Det er bare å håpe at han kan unngå skader i løpet av låneoppholdet sitt. Det er en lang vei å gå, men det er lettere å lykkes når stien allerede er trådd.

I Spurs har man ferske forbilder som fremstår som veldig profesjonelle - erketypen er Kane. De unge spillerne ser mot Harry og ser en spiller som senket Chelsea, Arsenal og scoret 31 mål på en sesong. Er talentet i orden og arbeidsmoralen på topp er det mulig for flere å nå toppen.

Akademiet

I de aldersbestemte klassene har vi flere kandidater som kan bli virkelig gode. De siste ti årene har Spurs tatt steget fra et lag som nærmest aldri utviklet egne spillere til å ha ha et av landets aller beste akademier.

Å plukke ut kandiater til hvem som kan bli de neste toppspillerne er en en fornøyelig øvelse, utvalget er såpass bra og variert:

  • Cameron Carter Vickers - den amerikanske midtstopperen fyller 18 år i desember og fast på USA U23
  • Marcus Edwards - et teknisk begavet balltalent som er playmaker på England U17, blir trukket frem som et av balløyas største talent.
  • Keanan Bennetts eller Kaziah Sterling - de er begge spillere som har tatt store steg det siste året, har de det som skal til?
  • Kyle Walker-Peters - han blir trukket frem som et eksepsjonelt backtalent.
  • Tom Glover - den australske keeperen med det passende navnet har fått trene mye med førstelaget.
  • Shayon Harrison - gutten har scoret hat-trick mot Arsenals U18 og fire mål mot Chelsea.
  • Samuel Shashoua - en annen spiller det går gjetord om. Han har nettopp debutert på U18-laget vårt.

Man vet aldri noe sikkert før spillerne presterer på øverste nivå - det er for mange historier om de som skulle bli gode - virkelig gode, men som ikke ble det. Det er en lang vei å gå for disse spillerne, men gulroten som henger foran dem er mer realistisk i Spurs enn i noen annen engelsk toppklubb så lenge Pochettino sitter ved roret.

Vi skal følge utviklingen og vi gleder oss.