Våger du å håpe?

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Eller venter du på at laget skal "ta en Spurs?" Denne måneden børster vår skribent støvet av klubbens ærverdige motto. 

“It is better to fail aiming high than to succeed aiming low. And we of Spurs have set our sights very high, so high in fact that even failure will have in it an echo of glory.”

Sitatet er selvsagt fra vår legendariske manager Bill Nicholson. Fotball handler om å vinne fotballkamper og titler, men i Spurs handler det også om å gjøre det på en måte som passer med vår filosofi.

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Det er ikke enkelt å vinne titler med den konkurransen vi har nå. Målt etter økonomi er vi et stykke bak Manchester-lagene, Arsenal, Chelsea og Liverpool og dette har vært den store utslagsgivende faktoren for å oppnå suksess på 2000-tallet. Likevel sitter vi en veldig god posisjon etter 20 kamper i ligaen og før sluttspillet i europacupen.

Takket være et klokt valg av manager, et akademi med en ettervekst som mange kan misunne oss og unge, sultne spillere med en fantastisk innstilling ser vi frem til hva resten av sesongen kan bringe. Er det ikke på tide å virkelig pusse støvet av vårt motto? Audere-est-facere. To dare is to do. Tør vi å våge? Er det lov å håpe?

Tittelen - en evig drøm

Brown, Baker, Henry, Blanchflower, Norman, Mackay, Jones, White, Allen, Dyson, Smith.

Det er ren poesi og obligatorisk kunnskap for enhver Spurs-fan. De dannet grunnlaget for drømmene som definerer klubben den dag i dag. Laget som sist vant tittelen med Spurs. Laget de fleste av oss aldri fikk oppleve, fordi det skjedde i en tid før tippekamp og farge-TV. Laget som skrev historie ved å vinne FA-cupen og ligaen med en fotball som man ikke har sett på de britiske øyer - verken før eller senere.

Vi har hatt mange store epoker og spillere, men siden den gang har vi ikke vunnet tittelen, den gjeveste pokalen i engelsk fotball. Som Tottenham-supporter har man opplevd mange lovende tider fulgt av skuffelser. Mange husker “Mind the Gap” da vi var 12 poeng foran Arsenal på vårparten som et eksempel på hvor fort lykken kan snu.

Det er bedre å late som ingenting. Som om spillerne tar seieren på forskudd hvis vi blir for stor på det. Hviske oss i mellom. Men - det er virkelig noe som skjer på White Hart Lane nå. Vi blir lagt merke til. Ekspertene trekker frem Arsenal og Manchester City som de to store favorittene for tittelen, men innrømmer samtidig at Tottenham kan blande seg inn. Under Pochettino virker laget annerledes. Grunnlaget virker så robust at det ikke lenger er tilfeldigheter som gjør at vi er blant de aller beste. Vi er i skrivende rundt på 4. plass med 6 poeng opp til 1. plass. Og det er i underkant av hva vi hadde fortjent.

“Spursy”

Et av de verste uttrykkene som har oppstått de siste årene er “Spursy”. Det står ikke for “the Tottenham way”, stil, finter, hvite drakter, historien vår i Europa eller om Greaves, White, Hoddle og Gascoigne. Det er et uttrykk som beskriver det å tape når alt ligger til rette for å vinne - å mislykkes på den mest spektakulære måten. Nye håp som knuses. En slags ironisk avstand til alt som går galt med Spurs. Som en beskyttelse mot den skuffelsen vi alle føler når ting går den veien høna sparker. Det er blitt synonymt med noe utelukkende negativt. Det drar drakta gjennom søla og latterliggjør klubben. Selvironi er helt fint, men slår du opp uttrykket i Urban Dictionary får du denne forklaringen: “To consistently and inevitably fail to live up to expectations. To bottle it.” Som eksempel på når det kan brukes: “My team only got to the last 16 - they're a bit Spursy. ”

Ugreit.

Det er på tide å snu dette til noe positivt. Beskrivelsen over ville fått Bill Nic til å snu seg i graven. Enda viktigere - den stemmer ikke med årets utgave i det hele tatt. Man klarer ikke å se for seg Mauricio Pochettino nikke anerkjennende. Forventningene om å mislykkes har ligget så dypt i klubben og i bakhodene til fansen at det tar tid å snu denne mentale hindringen til noe positivt. Når Spurs går på banen i disse dager er vi ikke redd for noen. Vi tror vi kan slå alle, hjemme eller borte - selv om lagene heter Manchester United, Manchester City, Chelsea, Arsenal eller Liverpool.

To tap

Evnen til å unngå tap er en viktig egenskap for et lag som ønsker å kjempe i toppen. Vi har tapt to ganger i ligaen i år. Vi tapte ufortjent mot Manchester United borte etter et selvmål. Selvmålet var det eneste skuddet de hadde på mål i den kampen og Newcastle sin seier på White Hart Lane var en dårlig dag på jobben. Tidligere utgaver av Spurs har tapt mange slike kamper hver sesong.

Etter 20 kamper er det nok ikke en for drøy påstand å si at vi ikke har vært dårligst i én eneste kamp så langt i ligaen. Vi har hatt et par kamper der uavgjort var greit, mens kampene mot Stoke, Arsenal, Everton, Liverpool, Chelsea og Swansea var seks av kampene vi burde avgjort til vår fordel. Det er 12 poeng bare der, og vi ligger altså som nevnt over bare 6 poeng fra 1. plass, der et av de lagene ovenfor ligger.

Det viser to ting. Det å lede ligaen hadde ikke vært ufortjent. På den andre siden er vi - til tross for en veldig god høst og to knepne tap - ikke bedre enn det 4. beste laget i ligaen, poengmessig. Vi kommer til å tape kamper igjen, men like viktig som å unngå å tape er evnen til å nullstille seg til neste kamp. Etter det skuffende tapet mot Newcastle tok vi 10 poeng på de neste 4 kampene og toppet dermed formtabellen etter at jule- og nyttårsprogrammet var ferdigspilt. Det er noe å ta med seg når vi fortsetter inn i den siste delen av sesongen.

Fintspillende, men hard i kantene

Press mot ballfører var noe av det vi forventet av Pochettinos taktikk før han kom til klubben. Til tider kunne man se spor av det i fjorårssesongen, men det var langt i mellom de kampene der vi lyktes godt nok. Denne sesongen har vi lyktes mye bedre med et knallhardt press fremover på banen.

Mye av dette kan skyldes at de offensive spillerne har bedre dekning bak seg. Med Dier, Dembélé og Alli i de defensive midtbaneposisjonene har de sørget for at motstanderen har hatt problemer med å snu spillet over til den motsatte delen av banen samt at det har vist seg vanskelig å spille seg gjennom midtbaneleddet vårt uten å risikere kontringer imot.

Lamela er den mest aggressive ballvinneren av de offensive spillerne og starter sammen med Kane den første bølgen av press - og i år har vi har hatt flere breakdowns enn på samme tid i fjor. Spillet vårt er aggressivt, men med ballen i bena er det til tider svært flott å se på.

Vi har ikke alltid hatt et omdømme som et tøft lag å møte - fysisk eller mentalt. Roy Keane forteller en historie fra Manchester United-garderoben før en kamp mot Spurs på 90-tallet. Tottenham hadde et rykte som et fintspillende lag som var for svak i duellene og ville bryte sammen under press. Slik så det også ut for oss som fulgte tippekampene fra TV-stolen her hjemme.

Sir Alex Ferguson kom inn i garderoben og nøyde seg med et enkelt “Lads, it’s Tottenham”. Slikt sårer å høre, men det var realiteten. Vi var for svake i duellene og når storlagene kom på besøk brøt vi sammen under press. Gang på gang. Og forventningen til fansen ble at det var alt vi kunne forvente av vårt lag. Derav Spursy altså. Spurs anno 2016 har snudd på flisa. Bill Nicholson hadde godkjent innstillingen til dette laget. Dave Mackay også.

Mackay

I kjernen av Bill Nicholsons fantastiske dobbelvinnende lag fant vi Blanchflower, White og Mackay. På hver sin måte var de utrolige fotballspillere og de er alle regnet blant de ti beste som har herjet i den liljehvite drakten.

Dave Mackay, som døde i 2015, var enkelt og greit en vinner. Han ble sett på som en komplett spiller, en spiller som var det bankende hjertet i mannskapet som forbløffet England i 1960-61. Mackay kunne kontrollere ballen bedre enn de fleste i ligaen. Da Mackay tok over som kaptein etter Blanchflower hadde han et ritual før kamp som skremte vettet av motstanderne. Som kaptein på hjemmelaget fikk han bære matchballen inn på arenaen. Når han entret banen sparket han ballen himmelhøyt i luften for så å dempe den med ett, silkemykt touch. Deretter kastet han et blikk på det andre laget som var oppstilt i rekken ved siden av. Han målte 172 centimeter på sokkelesten, men det spilte ingen rolle. Det var et “Velkommen til White Hart Lane, dette er Tottenham Hotspur sin hjemmebane, og her regjerer jeg! ”

Når de unge guttene våre nå springer ut på det grønne gresset er de ikke så fryktinngytende som Mackay, men de viser tegn til denne fandenivoldske innstillingen. Mackay spilte i 40 cupfinaler på forskjellige nivå i løpet av sin karriere og tapte aldri (!!) for å sette ting i perspektiv. Det var en ære for Spurs å ha en slik spiller i klubben og det er holdninger som han sto for klubben må strebe etter å oppnå igjen. Bill Nicholson hentet Mackay som den siste brikken i laget som skulle vinne titler i 60-årene og ble beskrevet som det beste kjøpet han gjorde. Når vi snakker om Bill Nics arv i denne spalten er det like mye arven etter Mackay og de andre. Det virker som dagens lag endelig har stål i ben og armer, mot i brystet og vinnervilje i sinn.

Bunnsolid bakerst og bøtter med plussmål

I mange av de bløte utgavene vi så av Spurs på nittitallet og ved årtusenskiftet kunne vi være attraktive fremover, men forsvaret vårt var som regel like solid som en råtten banan, uten skall. Alle lag som ble bygd for å vinne fotballkamper har hatt et godt forsvar. Du trenger en veldig god målvakt bakerst, du trenger et midtstopperpar som kjenner og forstår hverandre og du trenger backer på hver av sidene som jobber knallhardt hjem igjen.

Vertonghen og Alderweireld kan lese hverandre svært godt, det er lett å se at de har spilt sammen i årevis tidligere - den gang de vant titler for Ajax. Alderweireld har vært en fantastisk signering for oss og har kommet inn som den lederskikkelsen vi har ventet på i de bakre ledd. Jan Vertonghen har vokst og ser ut som den spilleren vi trodde vi hentet da han kom fra Nederland.

Med Rose og Davies har vi to alternativer på venstrebacken som gir oss muligheten til å variere ettersom hvilket lag vi møter. På motsatt side finner vi Walker, som langsomt ser ut til å finne frem toppnivået og Trippier - som etter en treg start, endelig ser ut til å kunne gi Walker etterlengtet konkurranse.

I bakhånd på midtstopperplass har vi Kevin Wimmer som har levert bra de få gangene han har fått sjansen. Med Lloris som sisteskanse har forsvaret vårt vært utrolig bra denne sesongen.

Foran dem har den omskolerte midtstopperen Dier sørget for at forsvaret har fått færre direkte løp rett imot, og dermed har de også kunnet avskjære flere kontringsforsøk og skudd fra farlig hold. Alt dette er med på å bidra til at vi holder tett bakover. Med 16 innslupne mål så langt i sesongen og med 2 knappe ettmålstap ligner ikke dette på lagene som ble latterliggjort av Keane og Ferguson.

18 plussmål etter 20 kamper er mest i ligaen, likt med Manchester City. På samme tid i fjor hadde vi mange knappe ettmålsseire som selvsagt også ga poeng. Men når vi først vinner denne sesongen, er det ofte med større margin. 3-0, 4-1, 4-1, 5-1, 3-1. Etter at Kane startet å score i slutten av september, har vi vært farlige foran mål. 34 mål så langt er absolutt godkjent.

Det finnes likevel noen faremomenter å passe på.

Kane

I sommer ble det skreket etter innkjøp av nye spillere på defensiv midtbane og i angrep som alternativ til Kane. På defensiv midtbane har jeg brukt tid i denne spalten å hylle beslutningen om å gi Dier sjansen på denne posisjonen.

I angrep har Harry Kane holdt seg skadefri, men alternativene finnes fortsatt ikke. N’Jie ble skadet før jul og det vil ta tid for han å komme tilbake. Son kan spille i angrepet, men i rollen til Kane er han ikke på sitt mest effektive. Det savnes et alternativ til som kan gi oss flere muligheter ved en skade på Kane.

Det er derimot ikke sagt at det blir lett å finne en mann som er nødt til å oppfylle en del kriterier. For det første må spilleren være god nok. Han må også kunne passe inn i stallen og være villig til å jobbe knallhardt for Pochettino. Kanskje vil en ung spiller være løsningen. Fordelen med unge spillere er at det er mulig å forme dem litt mer slik man ønsker det.

Mousa Dembélé fra Fulham, Michy Batshuayi fra Marseille, Breel Embolo fra Basel eller Domenico Berardi fra Sassuolo er alle unge spisser som har vist seg giftige foran mål. Hvor vidt dette er spillere som oppfyller kriteriene til Spurs, Pochettino og Mitchell er usikkert. En fordel vil være spillere som kan spille alene som spiss, men som også kan bekle en ving-rolle eller spille i bakrommet bak Kane.

Vi har en svært god mulighet, men jeg tror at vi trenger å styrke denne posisjonen. Det betyr ikke at vi skal hente inn Lambert eller en annen spiller som en nødløsning. Kjøper vi en spiller i januar tror jeg at det vil være en spiller som skal satses på. Ikke Saha eller Nelsen.

“An echo of glory”

Vi kan gjøre det helt store denne sesongen, men sannsynligheten er større for at vi trenger litt mer tid med det yngste mannskapet i ligaen. Bare det å være i en posisjon der man kjemper i toppen er gøy i seg selv. For å leve etter sitatet til Bill Nicholson som innledet denne artikkelen, handler det å om sikte så høyt som mulig - uten frykt.

Det er ikke lov å være misfornøyd hvis vi ender i topp 4, men det er forståelig at det vil føles som en bortkastet mulighet dersom vi skulle skusle bort sjansen til Champions League-kvalifisering. I mellomtiden kan vi bare holde på optimismen, ikke fortvile for mye om det skorter på den signeringen vi alle ønsker og stole på Pochettino - det har han fortjent. La oss drømme om mer og håpe at “Spursy” snart skal bety noe helt annet.

Hva med “An echo of glory”? 


Siste på forumet