Større enn en cupfinale

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Om du skal lese en artikkel før helgens North London Derby anbefaler vi denne. 

En gang på ungdomsskolen skulle jeg skrive en skolestil. Temaet skulle handle om det usannsynlige og om drømmer som går i oppfyllelse. Jeg skrev om FA-cup kampen mellom Spurs og Southampton. For de som er i den rette alderen til å huske slikt, kan nok huske en kamp vi snudde fra 0-2 til 6-2. Om ikke det var nok, scoret Ronnie Rosenthal et hat-trick!

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Den gangen kunne man ikke se alle kampene direkte på TV, men opplevelsen av å se høydepunktene etter kampen var nok til å glede et ungt Spurs-hjerte. Vi var i det hele tatt ikke bortskjemt med Spurs-bragder på midten av nittitallet. Men denne kvelden sto fotballverden på hodet og det umulige kunne skje. Vel verdt som tema for en skolestil.

Vi har hatt mange drømmer som ikke har gått i oppfyllelse, men den største drømmen har virket så utopisk at man ikke kunne nevne den, uten å føle på skammen. Inntil nå. Drømmen om å vinne ligaen.

Bomtur til East End

Akkurat nå sitter jeg på toget til Berlin og har mulighet til å skrive denne artikkelen. Tapet for West Ham i East End onsdag sitter dypt i sjela. Det var vonde greier.

Jeg er innstilt på å skrive en positiv spalte, det fortjener Pochettino og guttene. De har jobbet hardt for å komme i posisjon. I går tapte vi mot et lag som var mer sultne enn oss. En klubb som forakter Spurs, i deres største kamp i sesongen. Vi tapte kampen i første omgang da vi lot dem kjempe oss ut av stilen. Andreomgangen, da de ble slitne, klarte vi ikke å omsette spill i gode nok sjanser til å hente igjen forspranget på en veldig tung gressmatte.

Leicester 1 poeng, Spurs, Manchester City og Arsenal 0 poeng. Det var en runde der nervene sto i helspenn. Det kan skje igjen, men dette var en utypisk forestilling av dette Tottenham-mannskapet. West Ham lånte våre klær og slo oss med det som har vært vår innstilling. En sterk prestasjon. Men den kampen er nå over og har en mulighet til å slå knallhardt tilbake. Vi retter blikket opp og frem.

30 poeng å spille for

Vi har 10 kamper igjen å spille og vi er med i tittelkampen. Det føles rart å skrive det. Det føles fremmed å tenke tanken. På 21 måneder har Pochettino bygget et lag som kan vinne det gjeveste trofeet i engelsk fotball. Et tap mot West Ham forandrer ikke den saken. Det er naturlig at negative tanker kan komme snikende, men på de siste 7 kampene i ligaen har vi 18 poeng av 21 mulige.

Det er godt mulig å peke på at Leicester har enklere kamper på papiret eller at Manchester City og Arsenal har mer erfaring. Det finnes derimot gode argumenter hvorfor vi kan vinne. Ser vi bort i fra førsteomgangen i går, er Spurs det laget det virkelig har luktet svidd av, spesielt de siste månedene. Det handler om hvordan vi takler presset. De andre lagene vil også avgi poeng, men fortsetter vi i den samme stilen, skal de andre grave dypt i lommene for å finne nok poeng til å slå oss.

For laget sin del må de bare konsentrere seg om å vinne flest mulige fotballkamper og jeg er sikker på at det er der fokuset ligger i støtteapparatet - det er så enkelt at en femåring kan forstå det. Tilbakeslag i fotball er normalt og det handler om å vinne kampene etter tap som definerer gode lag. Dette var Sir Alex Fergusons styrke i Manchester United og hans lag gjorde det gang på gang. De gjorde det så ofte at andre lag var redd for å møte dem etter at de hadde tapt en kamp. Det er nivået vi sikter mot.

Så langt denne sesongen har vi slått tilbake hver eneste gang.

Leicester ute av cupen

Denne uken kom det et sitat fra Ranieri som var uvant fra den kanten. Det kunne minne om Ferguson, Benitez eller Mourinho. Psykisk spill. Han uttalte at Tottenham var favoritter for tittelen, foran Arsenal. Han prøvde med det å flytte presset fra sitt eget lag.

Men om man kan se nerver hos oss og de røde, Leicester viser også tegn til det samme. Mot Norwich kunne de ikke avgjøre før helt på tampen, i det 88. minutt. Uavgjort hjemme mot West Bromwich er heller ikke et resultat som skremmer oss, og i de neste tre kampene skal de blant annet møte Watford og Crystal Palace på bortebane. Her kan de beste lagene tape, det blir ikke lett. I motsetning til kamper der de kan ligge bakpå uten press for så å kjøre raske kontringer - må de i disse kampene spille mot robuste og knallharde lag som ikke legger seg.

Det er lag som også kommer fra Championship som ser at Leicester er i en situasjon som føles fullstendig unaturlig. Om det er noen som ønsker å få dem ned på jorden igjen, så er det disse lagene. I enda større grad enn tidligere vil presset bli enda større. 

De tre siste kampene denne sesongen skal de spille mot Manchester United og Chelsea borte og Everton hjemme. Leicester har muligheten til å hvile mellom ligakampene, men det vil være tilfelle for de fleste lagene de møter. Hvile er også lite verdt dersom du må vente lenge på å snu trenden etter et tap. Leicester har kommet langt, men 10 kamper er en evighet i fotball.

Revejakten er i gang.

Spurs i Europa

Vi har på vår side Europa League igjen å spille. Det har vært lange diskusjoner om hvor vidt dette kan komme til å være utslagsgivende for kreftene mot slutten av sesongen. Skulle vi komme til finalen i den cupen har vi fortsatt 7 kamper igjen før den tid. Etter min mening er det ikke negativt. Spurs skal som klubb være konkurransedyktig i Europa. Om vi klarer å stå løpet er noe annet, men det er jo akkurat dette vi ønsker å se med Spurs i Champions League - forhåpentligvis neste sesong!

Dortmund har vært det nest beste laget i Tyskland de siste årene og er muligens det beste laget vi kunne møte. Dortmund har et stadion med høylytte fans som sørger for en fantastisk ramme for bortekampen. Dette er gøy og om det er her vi skal ryke i europaligaen, så er det ingen skam.

De har respekt for oss, men vi har ingenting å tape. Det som skulle være slitsomt og en belastning, kan komme til å gi oss mer energi i innspurten. Belønningen for å ha spilt oss gjennom et langt gruppespill kommer nå. De virkelig gode lagene gjenstår og vi får testet oss på et topp europeisk nivå. Samtidig er det ikke noe som skal skremme dette unge laget.

Det er helt greit å få en syretest som ikke går utover ligaen mot et lag som spiller med en lignende taktikk som oss. Det blir fantastisk og det er bare å glede seg. Det er som å få servert en gratis flaske champagne. La oss nyte opplevelsen midt i den tøffe og psykisk belastende avslutningen i Premier League.

Fotball og uforutsigbarhet

Vi elsker fotball og noe av det som gjør idretten ekstremt populær er uforutsigbarheten. Ikke minst er dette tilfellet i Premier League. Vi får ikke svaret på hvem som vinner ligaen før tidligst om to måneders tid. Spenningen er ulidelig, ikke til å holde ut.

Men uansett hvor dette ender, la oss ikke glemme reisen som har ført oss hit. Vi er i en posisjon på grunnlag av gode prestasjoner siden august. Vi har vært veldig gode kamp etter kamp. Selv de kampene vi har tapt har vi ikke tapt fortjent. Selv onsdag, mot et veldig godt West Ham-lag hadde ett poeng vært ok kampen sett under ett.

Vi er det beste defensive laget i ligaen, vi scorer mer mål enn noen andre, vi løper mest og er det laget som snur fleste kamper til poeng i vår favør. Vi har en arbeidsinnstilling som man ikke har sett maken til i Spurs siden Dave Mackay herjet i den liljehvite drakta. Vi har en manager som holder seg like rolig, som ikke skaper overskrifter eller mister fokus. Vi er laget som alle frykter nå. Før West Ham, et lag som hadde vunnet de seks siste kampene og på topp av formtabellen.

Alt ligger til rette for at vi skal være med helt inn. I den mest jevnspilte toppligaen i Europa er kan det ikke gis garantier, men alt vi har sett så langt tyder på at vi er bygd for å stå løpet. Laget eier ikke frykt. Laget går på banen i hver eneste kamp for å vinne, uansett motstander.

5. mars 2016

Tottenham, de liljehvite mot de røde. Arsenal, Woolwich fra sør. Steg pulsen din nå? Fra nå av og frem til kampen har jeg ingen forventninger om å nærme meg noe som kan ligne på hvilepuls.
North London Derby.

Lukk øynene.

Arsenal kommer til White Hart Lane. De røde hordene kommer fra Seven Sisters omgitt av politihester. Når de nærmer seg stadion stiger nervøsiteten. De er ukomfortable. De er på bortebane. Presset er på dem. Dette er vårt hjem. De skal sendes hjem i skam. Det føles som en cupfinale. Kampen er om mulig enda større.

Vinner vi får vi seks poengs luke. Spiller vi uavgjort holder vi den samme avstanden på tre poeng. Taper vi, ligger vi fortsatt foran på målforskjell, men Arsenal vil være med for alvor igjen. Men de må vinne og det vet de. All den smerten vi har blitt påført av Ian Wright, Dennis Bergkamp, Thierry Henry, Robert Pires, Sol Campbell, Arsene Wenger, Paul Merson, Tony Adams og alle de andre de siste 20 årene. Vi har slått dem i enkeltkamper og til tider hatt store forsprang på dem i ligatabellen.

Igjen sitter vi med en mulighet til å slå dem.

Det er virkelig på tide å gi dem en god grunn til fortvilelse og frustrasjon. Det handler ikke om dem, det handler om oss og at vi slår dem hvis vi spiller slik vi har gjort hittil i sesongen. Vi går inn i en fase der Arsenal som regel kommer som sterkest. Nå har de tapt to kamper og verker etter å slå hardt tilbake. De er som skadeskutte dyr og på samme måte som West Ham vil de gi alt for å stikke kjepper i hjulene på oss.

Vi er gode nok, mentalt og fysisk sterke nok, men alt endrer seg i slike kamper. Kortene blir blandet på nytt. Gråtende fans i røde drakter som forlater stadion etter 60 spilte minutter ville være ønskescenarioet, men vi vet alle hvor nådeløst fotballen kan knuse drømmene våre. De frykter oss, de frykter det som kan skje. Vi har hjemmebane med et fullsatt stadion og fans som vil ha blod. Det er for sent å snu nå.

Drømmen kan holdes i live på lørdag. Det er i skrivende stund to dager igjen til ballen ruller i gang i det største North London Derby i min tid som supporter. Jeg har vært fan siden 1989. Så det er bare å reise seg igjen. Børste av seg støvet, legge hånden på hjertet, renske røsten og skjerpe blikket.
For å sitere Roger Lloyd Pack: “We are about the Glory of the Game. We are about playing with style. We are Tottenham Hotspur.”

I slik en stund avslutter jeg med Bjørnstjerne Bjørnson luftige ord om at “Hvor der ingen kamp er, kan der heller ingen seier komme. ”

Jeg er klar.

Er du? 


Siste på forumet