Intet "one season wonder"

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

De som tror at årets sesong er en den eneste muligheten Spurs har til seriegull kan slappe av. Les denne månedens Bill Nics arv. 

Etter det gode resultatet borte mot Liverpool og seieren til Leicester er avstanden til toppen på syv poeng. Seks kamper gjenstår å spille og Leicester er store favoritter til å vinne Premier League 2015/16.

Skuffelse er egentlig ikke lov.

Det er lett å glemme forventningene før sesongen. Det er enda lettere å glemme at fremtiden ser veldig lys og lovende ut. Så lovende har vi ikke vært siden 1959.

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Sesongen startet ganske rolig med helt greie resultater og en Harry Kane som ikke scoret mål. Det fortsatte med en sekvens der vi gikk ubeseiret gjennom en lang periode. Mange måneder senere skriver vi april måned og vi har i skrivende stund tapt fire kamper i ligaen denne sesongen. De siste månedene har vi for første gang på flere tiår hatt muligheten til å vinne ligaen. Selv om sjansen er mindre er den fortsatt ikke borte.

Fortsatt liv i tittelkampen?

Leicester City har vist en unik evne til å avgjøre kampene til sin fordel. I knappe oppgjør har de vunnet 1-0 kamp etter kamp. Så lenge de fortsetter å sanke trepoengere er det likegyldig hva Tottenham og Arsenal finner på.

Uansett skylder man denne fantastiske sesongen at man står på - helt til fløyten blåses i for siste gang denne sesongen, 15. mai i Newcastle. Hver kamp er en mulighet til å kneppe inn på 1. plassen og selv med den flyten de har hatt varer ikke sesongen i 32, men i 38 kamper. 540 minutter pluss tilleggstid. Det er nok å spille om. Bare spør Manchester City.

8. april 2012 tapte de 1-0 mot Arsenal borte. De var åtte poeng bak Manchester United. Hvordan det endte husker nok de fleste. En norsk kommentator ropte seg hes da Aguero satte inn det avgjørende målet mot QPR. City vant vinne tittelen på målforskjell. Av og til er det umulige likevel umulig. La oss se hva som skjer de neste ukene som kommer. Det er lett å få skjelven i bena på siste stående skyting.

Siste tre kamper kan avgjøre

Leicester har tøffe kamper på tampen av sesongen med bortekamper mot Chelsea og Manchester United, samt en kamp mot Everton - et lag man aldri vet hvordan de presterer. Etter kampen mot Liverpool har vi fortsatt Manchester United hjemme, Stoke og Chelsea borte.

Presset er derimot større på toppen av tabellen og skulle man tape en kamp uventet på tampen, så kan ting fort snu. Arsenal ligger fire fattige poeng bak, med én kamp mindre spilt og kan fort snike seg inn i tetkampen. Om det skulle bli 1., 2. eller 3. plass er det uansett den beste ligaplasseringen Spurs har hatt siden 1989-90 da Liverpool vant ligaen for siste gang. Det skulle være med på å sette ting i perspektiv.

Et knust lag

For 20 måneder siden startet vi sesongen med å bygge laget rundt Adebayor, Kaboul og Paulinho. Andre spillere som skulle være sentrale var Capoue, Soldado og Fazio. Det kunne ha fungert, men det gjorde det ikke. Vi hadde en stall med veldig mange forskjellige personligheter. En klubb som kranglet med seg selv, med fans som følte at de var i ferd med å miste troen fullstendig og kontakten med klubben.

Ansettelsen av Pochettino i seg selv ble ikke tatt i mot med optimisme. Vi skulle ha gått for de Boer eller Van Gaal ble det sagt. Vi tapte mot Newcastle og vi tapte mot Stoke. 1-2 på hjemmebane mot Stoke. Fansen pep. Spillerne hang med hodet, hadde mistet troen. Vi så ut som laget som tapte 5-0 mot Liverpool under Villas Boas året før. Den samme gamle leksa. Skulle det virkelig gjenta seg? Hvorfor skjer dette igjen?

Men så - ting forandret seg. Det skjedde noe i garderoben. De unge spillerne i stallen satte seg mot de etablerte stjernene og forlangte bedre innsats. Pochettino tok et valg han ikke skulle angre på og stilte seg bak de unge spillerne som hadde stilt krav. Disse spillerne er ansvarlige for at Spurs ligger på en 2. plass på tabellen. Det kan ha vært det store vannsskillet for Spurs.

Tittelkandidater - ikke bare i år

Jeg hører stadig vekk fans være bekymret over at dette var sjansen vi hadde til å vinne noe - og nå ryker den. Det er selvsagt mulig at det er tilfelle, men ingenting av det vi har sett i årets sesong tyder på det. Det er klart at Guardiolas Manchester City kommer til å bli formidable. Liverpool under Klopp kan bli farlige, og Chelsea, United og Arsenal må man regne med - inntil det motsatte er bevist. Leicester City skal ut i Europa og kan få det tøft, men det laget har sjokkert meg før.

Jeg tror like lite på at dette var den eneste muligheten vi har til å kjempe om tittelen, som at Kane skulle bli et "one season wonder". Troen og innstillingen i dette laget har endret seg så radikalt - og forventningene deretter, at man nesten føler på en skuffelse av å ligge som nummer to i ligaen. Vi har den yngste stallen i ligaen, som skal forsterkes med noen små justeringer og har lært noen dyrebare erfaringer om hvordan man vinner og taper fotballkamper. Vi mangler rutine, men det kommer. Vi har så mange grunner til å ha troen på laget de neste årene. Her er det bare å løfte blikket. La oss repetere noen av de mest slagkraftige argumentene for at vi skal glede oss til de kommende sesongene. 

Tar tid å bygge lag

I årets sesong har vi kommet et steg videre. Prossessen det tar å bygge et storlag tar lang tid. Bare se på Dortmund, det er det nivået vi sikter mot. Mot et topp 5-lag i Europa bør man stille med toppet lag skal man ha en mulighet, men stallen er for tynn til å kunne matche godt nok i alle turneringer hver eneste kamp.

Lærepengen vi fikk mot tyskerne kan bli veldig verdifull. Stilen deres er ikke veldig forskjellig fra vår, men utførelsen var av et annet kaliber. Det er klart at med Conte, Guardiola etc så er det ett sett managere som ikke er vant til å tape fotballkamper og som er vant til å trene storlag. Men jobben de skal gjøre er ikke minimal, de har mange utskiftninger som må til. De kommer selvsagt til å pøse på med penger, men Otamendi, Pedro, Mangala, Benteke, De Bryune, Firmino, Depay, Sterling, Schneiderlin, Schweinsteiger, Clyne...ingen av dem var veldig billige - for å si det mildt.

Alle har de det til felles at de skulle gjøre stor suksess for sine nye lag. Alle spiller de for lag som er bak oss på tabellen. Nye spillere som bli vant til sitt nye lag og selvsagt vil mange av de ovenfor bli bedre. Utålmodighet vil derimot føre til at nye spillere kommer inn med forventninger om umiddelbar suksess. Da er det en fordel å vite at vårt lag har spilt sammen en sesong til. Vi har fått ro til å endelig kunne bygge et lag, det tenkes langsiktig.

Pochettino & Mitchell

Vi har tidligere i denne spalten brukt mye tid på de to herrene Pochettino og Mitchell. Valgene vi har gjort på transfersmarkedet har vært mer enn godkjent så langt. Kevin Wimmer har kommet inn og gjort en utrolig jobb etter at Vertonghen ble skadet - og Alderweireld har vist seg å være den beste forsvarsspilleren i ligaen. Dier ble flyttet opp på midtbanen og denne avgjørelsen har blitt genierklært gang på gang.

Analysene av våre spillere skal også hjelpe oss å finne ut om det er verdt å kjøpe nytt hvert eneste år, eller om vi er tjent med å stole på de ressursene vi har. Balansegangen er hårfin og derfor tror jeg at Heung Min Son og Clinton N’Jie kommer til å få tid til å slå til i Spurs neste sesong. Begge har vist lovende takter, men mens Son har slitt med å sette sitt preg på Premier League har N’Jie i tillegg vært uheldig med skader. Om dette var gode kjøp vil vise seg, men jeg regner med at Spurs har tatt god lærdom ved å se på utviklingen Lamela, Chadli og Rose hadde etter svake starter i Tottenham.

De to beste kjøpene gjorde vi i midtforsvaret og sentralt på banen. Alderweireld var et kupp og det er merkelig å se på konkurrende lag bruke 40 millioner pund på spillere som ikke når han til knærne. Men sesongen til et annet kjøp fra januar i fjor har gått over alle bredder.

Dele Alli

På denne tiden i fjor spilte Dele Alli på tredje nivå i England. Ett år senere er han den sentrale spilleren på England med drakt nummer ti. Siden sommeren har han rukket å score sensasjonelle mål mot Frankrike, Everton, Crystal Palace og West Bromwich, samt noen til. Han har hatt kamper der han dominert tross sin spede alder, han utviser en ro i spillet som er uhørt for en nittenåring.

Han er så freidig at han til dags dato har spilt 22 tunneler på diverse toppspillere, han startet med Modric under Audi Cup for sikkerhets skyld.

At Alli er en sentral skikkelse i dette laget er en integral del av optimismen jeg sitter med. Vennskapet til Dier knytter han også ekstra til klubben. Han er ikke en spiller fra egen stall, men han ser ut til å trives til de grader og Levy lar det ikke gå for lenge mellom hvert kontraktsforslag. Ikke bare har vi fått gjennom den beste spissen England har sett det siste tiåret, men Alli er en helt spesiell spiller som ikke har respekt for noen og som tar hovedrollen med den største selvfølgelighet.

Gerrard har blitt trekt frem, men han har noe Scholes i seg også. Om det er Tyskland eller Arsenal som står på den andre siden, så er det ikke noe problem for den gutten. I sin første sesong i Premier League har han tatt alle med storm. Bare tenk hvordan denne utviklingen kan fortsette! Det er skremmende for de andre. Alli har klasse skrevet med store bokstaver over hele seg, bare han klarer å holde fokus på jobben han skal gjøre. At han stopper utviklingen på dette nivået virker lite sannsynlig. Alli er klar for ny tittelkamp neste år, vær du sikker.

Attraksjonen Spurs

Neste sesong vil vi ikke ha problemer med å finne gode spillere. Valget av nye spillere vil bli gjort med stort omhu for å ikke ødelegge balansen stallen har i dag, men det vil finnes flust med spillere som ønsker å spille under Pochettino. Av de 19 siste spillerne som fikk debuten sin på det engelske landslaget var 12 trent av argentineren vår. Han har ikke bare fått Dier, Kane og Alli til å blomstre. Rose og Walker har hatt stor fremgang. Vertonghen ser ut som spilleren vi kjøpte for noen somre siden og Lamela topper taklingsstatistikken i Premier League.

Han gjør noe med spillerne, han får mye ut av talentet som allerede er tilstede. Dette vil virke som en lokkende gulrot for spillere som ønsker seg til Spurs. Alle som kommer til klubben er klar over at oppkjøringen til sesongen vil være et blodslit uten like, men det er slik det er i nye Spurs. Høyere krav. Bedre innstilling. Profesjonalitet. Samhold. På Hotspur Way er det nok av spillere som hadde blodsmaken i munnen i juli. Men nå kan de skrive under på at det lønner seg og de vil ikke være redd for å selge den varen til nyankomne i klubben.

Nye Spurs

Laget vårt er ikke redd for å møte noen lag. Vi var alltid redd for å møte alle lag. Vi fant som regel grunner til å frykte de fleste kamper. Slik tankegang blåses vekk av årets lag. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å tape kamper i ny og ne, men det betyr at andre lag endrer hvordan de tenker om Spurs.

En forventning om å bli slått kan snu kampene til din fordel. Fergusons United hadde denne kvaliteten og det er en slik gryende utvikling vi har sett hos dette unge Spurs laget i år også. En venn av meg som er Everton-fan slo fast at Tottenham ikke akkurat har spilt champagnefotball denne sesongen. En slik kommentar er ikke verdt et svar, men det viser kanskje at de som ikke har sett Spurs i årets sesong har sett hva fremgangen består i.

Kampviljen, forsvarsorganiseringen og viljen til å fortsette å spille fotball etter å ligget bak. Dette laget slutter ikke å spille, selv om forspranget vi ga Leicester på starten av sesongen kan vise seg å bli avgjørende. Spurs har spilt fantastisk denne sesongen, men det er helt greit hvis det fortsatt finnes noen som undervurderer oss. Måtte det vare - lenge.

Jeg tror at dette er starten på noe og at vi kommer til å få en ny kjempesesong neste år også. Mye hardt arbeid skal gjøres i månedene fra mai til august. Vi trenger ikke bekymre oss hva de andre gjør i sommer. Det betyr heller ingenting hvis ingen er bekymret for at vi skal fortsatt være god neste sesong. Vi kommer til å være gode, sannsynligvis enda bedre enn i år.

I 1959 endte vi opp på 3. plass, to poeng bak ligavinner Burnley og et poeng bak Wolverhampton. Bill Nicholson tok over laget i midten av sesongen før og i sin andre sesong var han nær å vinne ligaen. I den tredje sesongen skrev han seg inn i historiebøkene med gullskrift. Pochettinos andre sesong går mot slutten og er den manageren som tåler sammenligningen med legenden best siden Burkinshaw. Ingen vet hvor dette ender, men dette er ikke over i mai. Historien fortsetter i august og da er vi klar igjen - mer klar enn på lenge.

I mellomtiden skal vi gjøre et realt forsøk på å hente inn revene fra Leicester.