Et glitrende utgangspunkt

Foto: Barclays via Tottenham Hotspur
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Vi starter neste sesong revansjelystne - etter vår beste plassering i Premier League. Tenk på det gjennom sommeren. 

5-1. Newcastle banket Spurs på den siste dagen av årets sesong og jeg sto med min kjære midt blant Newcastle-fansen nedenfor borteseksjonen. Ettersom scoringene tikket inn i London betø det at sesongen som hadde utviklet seg til en slags tittelkamp endte med tredjeplass. En forferdelig dag på fotballbanen, men alt er langt fra svart for Spurs.

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Leicester City vant Premier League. Det er en setning jeg aldri trodde jeg kom til å skrive. 3. plass er den beste plasseringen vår i Premier League, men skuffelsen etter å ha sett sesongen smuldre de siste ukene sitter likevel godt i. For dette laget og prosjektet, uansett hvor bra vi har vært, er langt fra perfekt og vi fikk en tankevekker - som et rop fra fortiden. Hvis vi ikke fortsetter å jobbe som vi gjorde i store deler av sesongen, så kommer skuffelsene og vi forblir et nestenlag. Skuffelse etter 3. plass? Hvem hadde ikke tatt det før sesongen? 

5-1

Men la oss først snakke om den store, fete elefanten i rommet. Personlig satt jeg, sammen med min kommende kone, rett under bortefansen på det som tradisjonelt kalles St. James’ Park, men av kommersielle grunner har et mye grellere navn. Tidlig i kampen diskuterte vi hvordan vi skulle unngå å bli kastet ut når Spurs skulle score. Vi reiste oss til og med på de to første scoringene til de stripete. Da den billige straffen satte den første virkelig solide spikeren i kisten, ble vi sittende. De ville ha gjort oss en tjeneste ved å kaste oss ut. Men vi ble sittende, 4-1, 5-1.

Deja-vu fra den dagen da jeg, men hele kjernefamilien på slep, inkludert mor, far, kjæreste, søster med mann og to barn satt på White Hart Lane en kjølig desemberdag i 2013. Galskaptakling av Paulinho, Suarez og Sterling, mål fra selveste Flanagan i krysset og Kyle Naughton i sin beste Heia Tufte parodi på venstrebacken!

André Villas-Boas sitt "Red Wedding", 0-5 i sekken og sparken neste dag. Dette var minst like ille. Isolert sett var det en følelsesmessig upppercut. Skuffelsen vil ligge som en tåke over Spurs på forsommeren. Stoltheten til spillerne har fått en alvorlig knekk. Bra!

Kjenn på den smerten, for det gjør fansen også. Jeg er ikke en av de som tror at spillerne ikke bryr seg, ikke etter den sesongen vi har hatt. Hvilken følelse tror vi at de higer etter for neste sesong? Følelsen etter å ha skuffet millioner av fans eller følelsen av å bli hyllet av den samme fansen mer enn noe Spurs-lag siden 80-tallet? Svaret sier seg selv og laget bør være mer enn klare til å slå hardt tilbake etter dette. Men tapet mot Newcastle sendte oss ikke ned en divisjon eller ned til 10. plass. Vi har tapt så mye for Arsenal at den gangen den vinden snur vil de få et sjokk som sitter i kroppen. Det skjedde ikke denne gangen heller. Men nei, dette var ikke vår eneste sjanse.

Tittelkampen

Denne sesongen har vært en merkelig opplevelse. Vi startet med et bortetap mot Manchester United, der det eneste skuddet deres på mål kom fra vår egen høyreback. Leicester City på sin side startet med bravur. I august var det ingen som trodde at de skulle vinne ligaen. Ikke i desember heller for den saks skyld. Vi var langt unna å kjempe i toppen før juletider.

En sesong der Chelsea var katastrofale på en måte vi virkelig kan glede oss over. Arsenal var klare favoritter rundt nyttårtider, men jublet ekstatisk over å slå Spurs på mållinjen. Manchester City og United gjorde tilsynelatende sitt beste for å ikke kvalifisere seg til Champions League.

Liverpool, sensasjonslaget under Klopp, havnet på 8. plass langt bak Spurs, med et poengsnitt som ikke er mye bedre enn Rodgers før han fikk sparken i høst. West Ham, som gjorde sin beste sesong på en mannsalder er trygt bak oss. Ingen av lagene var i stand til å følge Leicester. Ikke Spurs heller, men at vi var det eneste laget som fortsatt hadde muligheten i den 36. kampen av sesongen forteller at den yngste stallen i ligaen bør være optimistiske for neste sesong.

Spurs var aldri på 1. plass, starten var for svak for det. Det var ikke vår oppgave å sørge for spenning i ligaen og Leicester var heldig at vi enda ikke er tørr bak øra. Tittelkampen vår startet aldri for alvor så lenge Leicester vant sine kamper 1-0 når de måtte. Men vi har lært mye på veien.

For mange uavgjortkamper

Sett over sesongen var det ikke mange kamper der vi spillemessig ikke hadde fortjent å vinne. Kampene mot Liverpool og Everton hjemme og borte burde gitt oss langt mer enn fire poeng. Stoke hjemme. Tapet mot Newcastle hjemme. To kamper mot erkefienden ga oss to poeng, Chelsea hjemme et poeng.

Der har vi ni kamper der som ga oss åtte poeng, men burde gitt oss minst 19. Kampene mot West Ham og Newcastle borte var kamper der vi på ingen måte fortjente noe mer. Man taper og vinner fotballkamper, men basert på spill og sjanser burde vi fått bedre uttelling. Man kan så hevde at dette er noe man alltid vil trekke frem, men når det er sagt viser statistikken at vi er blant lagene som skapte flest sjanser i toppligaene i Europa. Det er ikke bitterhet, men det spiller heller ingen rolle om rivaliserende fans mener at vi har spilt over evne.

Vi som har sett mer enn 95% av kampene i år vet at vi har prestert på et veldig høyt nivå som vi ikke har gjort på veldig mange år. Ikke i min tid som supporter. Mot Chelsea brast alt sammen, men vi var nærmere enn noen gang i moderne tid. At Pochettino har snakket om den mentale styrken til laget er ikke tilfeldig. I de siste fire kampene så vi forskjellige tegn på hvorfor dette er en av de store utfordringene i sommer.

Sesongen slo sprekker på tampen

Etter at vi hadde satt Stoke på plass med 0-4 på bortebane med sjampisfotball var det lett å glemme at vi skulle møte det nye laget til Tony Pulis i kampen etter. WBA hadde lykken på sin side, med flere stolpeskudd fra vår side, flust av sjanser for Spurs, men til slutt stod det likevel 1-1 i den viktigste protokollen for mål.

Dette førte til at historien forandret seg. Plutselig var det Chelsea som kunne vinne ligaen for Leicester. De forvirrede supporterne heiet på Hazard og Fabregas, de samme spillerne som ble buet ut tidligere i sesongen for å ha motarbeidet Mourinho, de samme spillerne som kom med uprofesjonelle kommentarer før kampen. Chelsea forventet man dette fra, men ikke fra Spurs - vi mistet kontrollen.

Den stålkontrollen vi hadde hele sesongen sprakk som troll i solen. Der og da var sesongen over. Den mentale barrieren var brutt. Laget som kjempet mot nasjonens nye helter i Leicester, askeladdens venner og faens oldemor hadde tapt. Plutselig hadde vi oppfylt eventyret med å fremstille oss selv som Voldemort i Harry Potter. Det positive vi kunne ta fra denne slakten av et London-derby er at laget ikke legger seg ned for å dø. Med forbehold. Vi legger oss ikke ned for å dø før tittelen er ute av sikte.

Laget må ha trodd at vi virkelig skulle ta tittelen, det er vanskelig å forklare det på noen annen måte. I kampen etterpå møtte vi formlaget Southampton, og vi tapte den andre av tre kamper vi fortjente å tape. Den siste kampen var dolkestøtet. Beviset på at Tottenham var Spursy igjen, selv om det bare var for en kamp.

Eric Dier og de andre vil få mer tid til å høre at de andre lagene snakker ned Spurs. De likte ikke det de hørte før. Nå er disse kritikerene tilbake, også i blant egne supportere. Den eneste måten å svare på er med ballen i bena neste sesong. Vi starter neste sesong revansjelystne - etter vår beste plassering i Premier League.

Fundamentet

Etter den siste kampen vil det ta tid før man vil kunne nyte høydepunktene vi fikk se denne sesongen. I skrivende stund er det noen uker etter sesongen var over i Newcastle. Det er likevel ikke vanskelig å se på det positive. Scoringene til Kane, alle 28 i alle turneringer.

Scoringen mot Arsenal på the Lane. Allis scoring mot Crystal Palace. Storseirene mot Manchester City, United og West Ham. Forsvarsspillet. Eric Dier i ny rolle. Alderweireld som ligaens beste stopper. Alli som ligaens beste talent. Lamela som endelig fikk sitt gjennombrudd. Dembélé, som herjet i nærmest alle kampene han spilte.

Ikke minst Pochettino, som har gitt fansen troen tilbake. Er det noe jeg er sikker på, så er det at Pochettino er såret etter måten laget hans kapitulerte på. All form for hybris skal nå være blåst bort før vi sparker i gang neste sesong om drøye to måneders tid. Akkurat nå er det greit å få en pause, men vi kommer til å boble over at entusiasme når den tid kommer. Det er bare å holde seg forberedt, det kommer til å bli fantastisk med Champions League på Wembley og historiens siste sesong på White Hart Lane!