12 grunner til å glede seg

Foto: Reuters / Dylan Martinez
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Premier League er tilbake! Det er også vår månedlige spalte "Bill Nics arv". Les hvorfor Erlend Andre Nordmo gleder seg som et barn til en ny sesong. 

Vi har ventet på dette i lang tid. Etter ydmykelsen mot Newcastle, et middelmådig og kjedelig EM og et langtekkelig transfervindu er Premier League endelig tilbake. For å komme i stemning skal vi se på det som gledet oss mest fra forrige sesong og jeg har derfor tatt for meg 12 av de største høydepunktene.

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

12. Ikke lenger et "soft touch"

I denne spalten har jeg brukt mye tid på å prate om mentaliteten som har endret seg i klubben etter at Pochettino tok over. Dette har vært en gradvis prosess, men forskjellen ser man i hver eneste kamp. Tottenham har hatt et rykte på seg for å være et lag som ikke tør å ta den fysiske kampen. Slik er det ikke lenger.

Denne sesongen befant vi oss plutselig på tredjeplass over klubbene med flest gule kort. Gjennom hele sesongen så vi et hardtspillende Spurs som likevel spilte fair. Et lysende eksempel på det motsatte var den avgjørende kampen mot Chelsea, men frustrasjonen var nok ekstremt stor på det tidspunktet. I for mange sesonger har vi sett våre spillere være for forsiktige i duellene, være redde for å ta ansvar og gi opp for lett når motgangen har kommet. Riktignok gikk luften ut av laget på tampen av sesongen, men dette laget har guts og innsatsvilje som man ikke har sett maken til i N17 på drøye 50 år.

Vi har en beinhard general i Pochettino og laget er fylt med kapteinsemner i Lloris, Alderweireld, Dier med flere. De er villige til å gå i krigen. Det kan jeg aldri huske å ha sett med Tottenham tidligere. Man kan trygt konkludere med at ingen ser på Spurs som "southern softies" lengre.

11. Puddelen forvandlet seg til en terrier

Erik Lamela ble kjøpt inn for å erstatte Gareth Bale. Unge gutter som får en slik byrde å bære kan risikere å mislykkes i stor stil. Veldig lenge skulle det se slik ut. Førstesesongen til Lamela var ikke bra. Han var svært plaget av skader, han var dårlig integrert i gruppen, ble mobbet av Sherwood for ikke å kunne språket og når han fikk sjansen så han ut som Bambi på isen. Andre sesong var han fortsatt for svak i duellene. Ingen hadde blitt overrasket om han hadde blitt sendt ut på lån til en annen liga eller solgt for den del.

I fjorårets sesong var Lamela den spilleren som laget flest frispark i Premier League. Ikke Colback, ikke Pieters eller Shawcross, Huth eller Charlie Adam. Ikke engang Eric Dier, men Erik Lamela altså! Denne bisarre blandingen av aggressivitet, fart, teknikk og overblikk er i ferd med å gjøre spilleren til en av mest populære spillerne på White Hart Lane. I enkelte kamper spilte han rett og slett fantastisk. Følelsen av at han kan komme til å ta enda flere steg i årets sesong burde være et varselskudd for resten av Premier League. Vi har mer å se frem til fra Coco Lamela!

10. Nedsablingen av Manchester City på White Hart Lane

Dette var på mange måter den kampen som markerte et vannskille for hele sesongen. Kampen kom noen dager etter den skuffende sortien i ligacupen mot Arsenal. Skuffelsen blant fansen var høylytt og var i ferd med å gjøre ting vanskelig for Pochettino på the Lane. Utbyttet i form av poeng hadde ikke vært all verden i de første kampene. Kane var ikke den samme som sesongen før. Helt til denne kampen.

Riktignok hadde vi flyten denne ettermiddagen og to av målene var tvilsomme, men spillet, det høye presset og innsatsviljen var av et annet kaliber. Plutselig tok Spurs av, Manchester City ble stående igjen på rullebanen. Lite visste vi da om at dette skulle bli toneangivende for hele sesongen. Men det var her det startet. Den allerede nevnte Lamela gjorde en storkamp og kronet kampen med å drible av keeper for så å putte ballen i det tomme målet. Kane scoret sitt første mål for sesongen og midtbaneankeret het Dier - han scoret på et langskudd! Noen måneder tidligere ble avgjørelsen med å bruke han i denne posisjonen ikke akkurat hyllet. La oss bli ferdige med det med en gang!

9. Eric Dier på defensiv midtbane

Hva er vitsen med å kjøpe nye spillere når de du har i troppen har alle de kvalitetene du leter etter? Det var et spørsmål som ble stilt på Hotspur Way sommeren 2015. Dier ble opprinnelig kjøpt inn som midtstopper, ble brukt på høyreback, men den beste posisjonen hans er nå hevet over tvil. Han leser spillet veldig godt, har god fart som gjør at han kan flytte seg på tvers av banen. Dier kan også flytte ned i forsvaret som en tredje midtstopper når de offensive backene våre går i angrep.

Den vellykkede, men i startfasen meget omstridte avgjørelsen med å omskolere Dier til å spille i midten var et av årets absolutte genistreker i Premier League. Han skal sammen med forsvaret og Lloris ha en stor takk for at antall baklengsmål ble kraftig redusert. Utviklingen til Dier er veldig positiv og lover godt videre. Fra å være en ganske anonym spiller som manglet identitet, har hans sitat om at "I don’t like what people say about Tottenham" og hans oppofrende og kompromissløse stil ført til at han nå nevnes som et fremtidig kapteinsemne.

I EM var England svake, men deres beste spiller var muligens Dier på defensiv midtbane. Frisparkmålet hans i mesterskapet gir oss også håp om at det er flere fasetter i spillet hans som enda ikke har kommet i full blomst.

8. "Two season wonder"?

Fra å være en spiller Spurs sine egne fans ikke syntes var god nok i starten, fortsatte skepsisen mot Harry Kane blant fansen hos andre lag i den første sesongen hans som førstevalg. Han hadde en kanonsesong i 2014/15-sesongen og scoret smått utrolige 21 ligamål. 31 i alle turneringer. Smått håpefulle tilhengere blant våre rivaler fastslo at han umulig kunne gjenta en slik prestasjon. I den siste kampen i september, 4-1 kampen mot City, sprakk endelig nullen for Kane i 2015/16-sesongen.

Etter at han kom i gang, var han igjen umulig å stoppe. I fjor ble han hvilt i flere kamper i Europa - noe som førte til færre scoringer i Europaligaen. I Premier League scoret han derimot fra høyre, venstre, sentralt, med begge føtter, fra langt og kort hold, samt med hodet. 25 mål var nok til at han ble toppscorer i ligaen i sin andre sesong som etablert toppspiller og han ble den første engelske spilleren til å score over 20 mål to sesonger på rad siden Alan Shearer i 1997. 

I år får han selskap av Vincent Janssen som kan avlaste Kane på en måte han hittil har savnet. Bruken av Janssen kan også åpne for muligheten til å bruke to spisser samtidig, med Kane i tier-rollen bak spydspissen. Variasjon og nye utfordringer er nødvendig for Kane, men det er ingen tvil om at så lenge han kan unngå skader er det fullt mulig for Harry å ha en tredje sesong med 25 scoringer eller flere i alle turneringer. En notorisk målscorer med lojalitet i N17. Vi kommer tilbake til mannen som ser ut som han har reist med en tidsmaskin fra 50-tallet! 

7. En våt mandagskveld i Stoke

Det finnes mange myter i moderne fotball. En av dem, er at det er vanskelig å vinne fotballkamper på en våt tirsdagskveld borte mot Stoke City på Britannia. Det er ikke lett å vinne kamper på den banen, men enda verre er det å spille god fotball. Sjelden har en tese blitt så til de grader motbevist. Midt i revejakten i vår måtte vi spille mot Stoke borte på en mandagskveld.

Om den var spesielt våt kan jeg ikke huske, men jeg husker at vi scorer tidlig i kampen etter at Dembélé går på raid, leverer ballen til Kane som skrur den på vakkert vis i lengste hjørne rundt keeper! Det fortsetter med Eriksen blir vakkert spilt igjennom av Allis hælspark og dundrer den i tverrliggeren! Flere store sjanser og flott spill følger, men et under gjør at Stoke holdt kampen til 0-1 til pause. Alli vipper ballen lett over keeper og øker ledelsen etter en utsøkt pasning fra Eriksen.

Litt senere i kampen er det duket for en kontring etter en Stoke-corner. Seks Spurs-spillere stormer fremover med løp som forvirrer forsvaret. Alli lurer offsidefellen til Stoke og putter ballen gjennom til Lamela. Han venter ut keeper og slår den på tvers til Kane som setter ballen enkelt i nettet. Vakkert og uselvisk. 0-4 kommer etter at Eriksen vipper ballen inn til Alli som dunker til på volley som om han ikke har gjort annet i sitt relativt korte liv.

Ikke bare slår vi Stoke 0-4 på bortebane, men det er måten det skjer på som varmer hjertet. Vi spilte ut Stoke etter noter og det ble enda et symbol på et Tottenham som sto frem på en helt ny måte i sesongen 2015-16.

6. Endelig en forsvarssjef

I disse dager med overprisede midtstoppere skal Tottenham være glade for at vi allerede har et forsvar vi kan bygge videre på. Bakerst har vi selvsagt Hugo Lloris. Vi har Walker, Rose, Trippier og Davies i rullering på backene og Vertonghen, Wimmer og Alderweireld med Carter-Vickers i backup i midtforsvaret.

Vi hentet Alderweireld fra Atletico Madrid etter et år på utlån hos Southampton. Han hadde virket solid på sørkysten, men slik utviklingen hans var i Spurs sto han frem som den beste midtstopperen i Tottenham siden Ledley King. Alderweireld utstråler en ro og spilleforståelse vi ikke har vært bortskjemte med de siste tiårene. Man skal heller ikke kimse av at samspillet med Jan Vertonghen gjorde det lettere for Alderweireld å finne sin rolle i laget. De to har en forståelse for når de skal droppe ned og hvem som skal gå i press.

Alle gode spillere trenger gode medspillere, men en stor del av æren skal gå til Toby som har vært best i bakerste ledd. Ingenting skal tas bort fra Tobys glimrende sesong. Det var veldig fortjent at han ble kåret til årets spiller og av mange vurdert som den beste forsvarsspilleren i Premier League. Endelig har vi en forsvarssjef igjen på White Hart Lane.

5. De seks magiske minuttene mot Manchester United

Det var flere enkeltkamper man kunne trekke frem fra fjorårssesongen som ikke kom med på listen, men noen av de mest intense minuttene var de seks vi brukte på å senke Van Gaals røde djevler på White Hart Lane den 10. april 2016. Manchester United har alltid hatt et godt tak på Tottenham Hotspur. De har vunnet kamper suverent og knapt, etter å ha ligget under med tre mål til pause eller kamper de har dominert fra første minutt. Listen er lang og vond.

Hjemme på the Lane var det gått 15 år siden sist gang Spurs hadde slått Manchester United. Frem til det 70. minutt hadde vi styrt kampen, de hadde hatt ett skudd på mål, men det sto fortsatt 0-0. Mange oppgjør tidligere hadde sett slik ut, men Fergusons United fant en måte å slå Spurs på – igjen. Fortjent eller ufortjent. Ikke denne gangen. I løpet av en storm som varte i seks minutter satte vi United på plass. Flyt i spillet, teknisk brilliante og dødelige avslutninger av Alli, Alderweireld og Lamela ble etterfulgt av en følelseseksplosjon på tribunen. Vill jubel. Vi knuste United på White Hart Lane! Enda et lag hadde blitt sendt hjem i skam.

4. Mousa Dembélé viser endelig hvor god han er

Dembélé har til tider holdt et veldig høgt nivå, men han har vært svært varierende. Man har diskutert om han i det hele tatt passer inn i systemet Pochettino introduserte på White Hart Lane og om han skulle bli den neste på vei ut. På det beste var han verdensklasse, på det verste fullstendig usynlig. I den første sesongen til Poch var det Mason og Bentaleb som spilte på den sentrale midtbanen til Spurs.

Dembélé ble brukt innimellom i forskjellige posisjoner og var mye plaget av skader. Det gikk så dårlig at Dembélé på et tidspunkt ble linket til Sunderland. Det er vanskelig å vite hvor mye som egentlig lå i et sånt rykte, antagelig ikke altfor mye. Det merkelige var ikke at det oppsto, men at mange Spurs-fans møtte ryktet med et skuldertrekk.

Nå, 12 måneder senere er det utenkelig. Han var rett og slett til tider fantastisk i fjorårssesongen. I en studie gjort av CIES Football Observatory ble Dembélé rangert som nummer 1 av Europas beste boks-til-boks midtbanespillere. På de neste plassene kom Matuidi, Gündogan, Alli, Yaya Toure, Pogba, Pjanic, Kroos og Iniesta!

Pochettino har gjort mye for gjennombruddene til de unge spillerne, men å få Dembélé til å fungere slik han gjorde forrige sesong er muligens en enda større prestasjon. Spilleren selv har uttalt at han har skjønt hva manageren ønsker fra han. Det var tydelig å se! Teknisk sett er han uovertruffen. Retningsendringer. Ballkontrollen når han fører ballen. Roen han fører ballen ut av vanskelige situasjoner med. Kraften og overblikket. Dembélés sesong var god nok til å kjempe i toppen, men i en sesong som fjoråret var det trangt om plassen.

3. Dele Allis scoring mot Crystal Palace

Det begynner å bli fryktelig vanskelig å skulle rangere disse høydepunktene, rekkefølgen er ikke det viktigste, men med på pallen måtte scoringen til Dele Alli mot Crystal Palace. Han hadde allerede hatt en halv sesong langt over forventet nivå og tatt det ene steget etter det andre. Det startet med at han kom litt tilfeldig inn på laget tidlig på høsten - så fulgte kanonscoringer i Premier League og ikke minst for England mot Frankrike.

En ung uredd spiller med rå liljekraft, teknikk og taktisk kloke ferdigheter. Uforutsigbarhet. Ting som gjør en spiller veldig spennende for fansen. Han noterte seg for 10 scoringer fra sin midtbaneposisjon i debutsesongen i Premier League - men scoringen mot Palace var det verdensklasse over. Ikke bare var det årets scoring for Spurs, det er en av de vakreste de siste 20 årene. Det er ikke bare at den er vanskelig å utføre, men mange scoringer oppstår av man får et heldig treff. Denne scoringen var fra start til ende som tatt ut av læreboken. Han var så rolig og kald i hele sekvensen, at det var lett å tro at dette var en 27 år gammel verdenstjerne med åtte års Premier League-erfaring. Det var det ikke. Han er i ferd med å bli 20 år, men er på vei inn i verdenstoppen - med den største ro og selvfølgelighet.

Men la oss snakke om målet. Harry Kane vipper en ny crosser inn i feltet til Crystal Palace som forsvarer seg febrilsk mot stormangrepet fra de liljehvite. Fra det øyeblikket og de neste seks sekundene toucher ikke ballen bakken igjen før den fyker forbi Hennessey i buret. Innlegget fra Kane heades videre fra Eriksen som står på venstrekanten av sekstenmeteren. Alli vipper ballen opp til seg selv med høyrefoten på rundt 18 meters hold. Med andretouchet løfter han ballen over Palace-spilleren som stormer mot han, og med et silkemykt touch sender Alli ballen i en bue i perfekt posisjon for å klemme til med strak vrist. Rett før ballen treffer bakken drar Alli til med høyrefoten og kliner til ballen med et perfekt treff.

I studio sitter Matthew Le Tissier og klapper. Da gir jeg ordet til kommentatoren som tar det herfra... «Alli...great skill...ooooooooh, what a goal….oh, this young man is a sensation! Dele Alli, out of League One into the Premier League and into the history books…”.

2. Borteseieren på Etihad

På nest øverste steg på pallen har jeg også plassert en kamp. Historisk sett har vi hatt et godt tak på Manchester City. Det er hvis du ser bort i fra den FA-cupkampen på 2000-tallet da vi ledet 3-0 og tapte 3-4 mot ti mann eller stort sett alle kamper etter at oljesjeikene tok over på Etihad.

Vi vant den fantastiske kvelden da Peter Crouch sikret oss Champions League i runde 37 i 2009/10 sesongen, men siden da har det vært mange grå dager hos de blå for vår del. Tapet da Defoe misset målet med en skotupp, City kontret og Balotelli, som skulle ha vært utvist etter å ha sparket Scott Parker i hodet, fikk straffe etter en dårlig takling fra Ledley King, 3-2 til City. Eller 6-0 tapet da Navas scoret etter 15 sekunder. Eller 4-1 kampen der Aguero scoret fire mål, da sto jeg i bortesvingen.

I februar, på Valentinerdagen skulle det snu. Dette var kampen etter at de hadde fått bank av Leicester City. I tillegg var de beste spillerne inkludert Kompany og Yaya Toure tilbake. En heldig straffe fører Spurs opp i 0-1 ledelse, mens begge lag fortsatte å produsere sjanser. Da stjerneskuddet Iheanacho setter inn utklikningen til 1-1 er det lett å akseptere dette som et godt resultat mot et meget tent Manchester City på bortebane. Så skjer det. 4 Spurs-spillere går i press samtidig mot Yaya Toure, Lamela ender opp med ballen og har muligheten til å sette fart mot forsvaret. To City-spillere halser etter, tre forsvarere ligger sentralt mellom Lamela og keeper. En av midtstopperne bestemmer seg for å rykke ut. I samme øyeblikk slipper argentineren ballen med millimeterspresisjon gjennom til Eriksen som lurer offsidefellen. Ballen må slippes riktig, ellers er angrepet ødelagt. Han har ballen og er onside! Eriksen er alene med keeper, forsvaret utspilt. Vår danske venn dytter ballen iskaldt forbi Joe Hart i City-buret og streker armene i været. Tottenham-verdenen er i ekstase og borteseksjonen står i fyr! 1-2 til Tottenham Hotspur!

1. Harry Kanes scoring mot Arsenal

Fotballen uten rivaler er ikke det samme. Chelsea kan prøve så hardt de vil. West Ham det samme. De ønsker å være erkerivalen til Spurs, men for Tottenham er det et lag som er hatet mer enn noen andre. Det er selvsagt Arsenal, populært kalt Woolwich blant Spurs-fansen grunnet deres nomadiske fortid. De siste sesongene har vi sett en Spurs-fan vokse seg stor i den hvite drakta. Han vet mer enn de fleste hvor mye denne kampen betyr!

Han har ikke bare blitt god, han er blitt en matchvinner i alle situasjoner og er veldig allsidig. Han er god for 20-30 mål i sesongen. Det beste, eller verste fra Arsenal-fansens ståsted er at han spilte et år for dem som liten pjokk. De lot han gå. Det er en avgjørelse de har fått angre på. Minst to ganger i året og hver gang han scorer for oss - hver eneste sesong. I den første sesongen som førstevalg på topp scoret han to på White Hart Lane i North London Derby, en av dem på en verdensklasseheading. I bortekampen scoret han sitt mål nummer tre.

I hjemmekampen satte Kane prikken over i-en, hans beste scoring mot Arsenal så langt. Det er noe ved å score fantastiske mål, det er noe helt annet å gjøre det gang på gang mot erkerivalen. Dele Alli, nok en gang involvert, løper opp en tilsynelatende tapt ball og hælsparker den til Kane. Kane drar med seg ballen med et touch, han har med seg Lamela i midten som er dekket av to forsvarere i rødt. Det er nærmest død vinkel - Kane får opp blikket for å orientere seg i et brøkdels sekund. Resten er instinkt og resultatet av tusenvis av treningstimer. Harry klemmer til ballen i det han når den hvite linjen som markerer sekstenmeteren. Ballen går i en knallhard bue rundt keeper. Jeg er på White Hart Lane. Ballen fyker i nettet. Jeg får på nytt en følelse av at tiden går saktere. Året før, da samme mann headet inn 2-1 etter pasningen fra Nabil Bentaleb hadde jeg samme følelse. Det kan da ikke, eller jo...? Hva i... De små hundredelene før hjernen skjønner det den har sett. Harry Kane. Han har gjort det igjen. Han vil gjøre det igjen.

5. november og 29. april. Det er de to kampene alle Spurs-fans leter etter først på terminlisten. North London Derby. Kane er klar og de vet det, men det endrer ingenting. Han scorer likevel.