Nyt Spurs!

Foto: Reuters / Peter Nicholls
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Som Spurs-fan er negativitet og bekymring aldri langt unna. Skal vi ikke bare endre på det en gang for alle? 

Etter den første smaken av ny sesong kommer alltid den bedrøvelige landslagspausen som en real kalddusj skyllende nedover oss alle. Disse pausene blir bare verre og verre for de av oss med norsk pass, og skulle ikke det være nok går vi rundt å bekymrer oss for hvilke spillere som skal komme tilbake fra landslaget skadet.

Det er det denne månedens spalte skal handle om. Bekymringer, grunn til uro eller snudd på hodet - hvordan skal vi få mest mulig ut av gleden fotballen kan gi oss?

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARC HER

Fotball 24/7

Du som leser denne spalten er sannsynligvis mer enn gjennomsnittlig interessert i fotball, Tottenham Hotspur eller begge deler. Flere av oss tilbringer mye tid på lese alt om Spurs. Informasjonen er tilgjengelig over alt. Alt blir diskutert og analysert ned til den minste detalj.

Podcaster finnes i flust, hvis du skulle trenge noe fotballprat på øret når du sitter med hendene på rattet eller trenger supplement på din ukentlige dose av Tottenham-stoff. Det siste året har tonen vært positiv, forståelig nok. Kritikken kommer gjerne raskt fra enkelte hold etter poengtap eller svake kamper, men stort sett har ting vært optimistisk.

Mye takket være alt det som skjer rundt klubben. Nytt treningsanlegg, ny stadion på vei, et akademi som produserer veldig mange lovende spillere, en manager med en klar filosofi om hvordan vi skal spille fotball. Samhold blant fansen. Vi havnet i topp 3 på første gang på 20 år og har den yngste stallen i Premier League - på toppen av alt, vi skal returnere til Champions League den 14. september.

Grunn til bekymring?

For oss fotballfans er bekymringene aldri langt unna. Håpet om at den neste kampen skal gi oss tre nye poeng er vedvarende. Frykten for at alt likevel plutselig kan gå fryktelig galt henger likevel med oss. Det finnes alltid en del av fansen som klarer å hente frem de negative sidene av en kamp eller hvorfor vi alle er på vei mot den helt store katastrofen. Generelt kan man si at dommedagsprofeter har hatt en relativt lett jobb som Spurs-supportere de siste tiårene.

Man har som regel sett ut som Nostradamus når man spådde den neste skuffelsen. Selv bruken av ordet "Spursy", som jeg har tatt kraftig avstand fra, har blitt en definisjon på å mislykkes. Det siste året - har dette derimot snudd. Vi suser av gårde. Men bekymringene er aldri langt unna.

Første fire kamper 2015/16

For et drøyt år siden startet vi sesongen med et veldig labert utbytte. Vi tapte første kamp mot Manchester United. På de neste tre kampene samlet vi 3 poeng. Problemene vi hadde sesongen før var de samme. Vi virket lett på midten, slapp motstanderen altfor lett til, gang på gang. Forsvaret ble til tider overlatt til seg selv.

Mot Stoke City lot vi Stephen Ireland slå crossere inn i boksen upresset, vi hadde ledet 2-0, slapp inn to og var heldig som ikke tapte. Vi hadde vært på utkikk etter forsterkninger på sentral midtbane hele sommeren, men det løsnet aldri. Schneiderlin valgte Manchester United, et lag tilsynelatende på vei tilbake mot toppen. Wanyama hadde uttalt at han ønsket seg til Spurs, men Southampton lot seg ikke overbevise. Løsningen ble Eric Dier. Det virket som en hasardiøs avgjørelse.

Hvorfor viste ikke klubben ambisjoner og ga Everton det de ønsket for McCarthy? Nok engang hadde styret sviktet oss. Og vi som var så nære. Stemmer blant fansen var overbevist om at klubben skulle slite med å komme blant de 8 beste lagene i ligaen, ikke en majoritet, men nok til å få fram en dårlig stemning.

Bekymringene viste seg å være grunnløse. Prestasjonene tok seg alvorlig opp og vi endte helt i toppen. Med Dier på banen blåste Spurs Schneiderlin og United av banen den 10. april 2016 med solide 3-0!

West Ham kommer til å bli den neste storklubben i London

Da London var på utkikk etter forskjellige alternativ til etterbruk for det olympiske stadionet i Stratford var Spurs et av lagene som meldte sin interesse. Søknaden fra Tottenham utløste maktløshet, apati og sinne blant klubbens fans. Stratford er et område med gode transportforbindelser, sentralt i London, og fra et objektivt ståsted kan man skjønne at det ikke er den verste beliggenhet for et fotballstadion.

I søknaden fra Tottenham ble det foreslått å slå ned strukturen på friidrettsarenaen og bygge en stadion mer egnet for fotball. Planen i seg selv var ikke dårlig. Men det som var ille var tanken på Stratford Hotspur. Et Tottenham som ikke lenger holdt til i Tottenham. En viktig del av identiteten kunne rives bort. Vi tapte den kampen.

West Ham på den andre siden kunne skåle med boblevann. De hadde fått kontrakten og skulle få lease Olympiastadion i 99 år. Kritiske røster blant Spursfansen kunne fortelle oss West Ham ville ta over rollen som Londons tredje største klubb, en påstand i seg selv fornærmende i den grad Chelsea ikke er annet enn et leketøy for en russisk oljebaron med skjelett i skapet.

Majoriteten var glad for at Spurs sine planer for et stadion i N17 igjen kunne innta førsteprioritet. Vi får aldri vite om Levy brukte situasjonen som forhandlingsverktøy for å få mer støtte for stadionsplanene eller om de virkelig ønsket å flytte til Straford.

Nå er West Ham flyttet inn i den nye storstuen, starten har vært alt annet enn bra. Stadionet er ikke egnet for fotball, lojale fans blir kastet ut for å reise seg opp når de jubler for mål. Det er ikke godt nok skille mellom bortefans og hjemmesupportere. Vaktene som jobber med sikkerheten er dårlig forberedt på hva som venter dem og virker uskolert. Stemningen har vært til dels ekstremt dårlig, tilskuerne sitter for langt fra banen og trenger kikkert for å se hva som skjer. Stadionet er et ovalt stadion med løpebane, slik at sidene også er langt unna banen. I og med at de leier stadion får de ikke store inntekter, de må kutte prisene og dele ut gratisbilletter for å fylle stadion. Fansen har begynt å innse at dette ikke er paradis. Bekymringene om West Hams store steg inn i fotballhimmelen er sterkt overdrevet og foreløpig lagt på is.

Sommeren er høytid for bekymringer

Men også når ting går bra er det lett å la negative aspekt få for mye oppmerksomhet. Det oppstår stadig nye ting som kan føre til søvnløse netter og grubling hos våre fans. Etter skuffelsen på tampen av fjorårssesongen, var det tendenser av "...same ol’ Tottenham..."-kommentarer å se på nettetog diverse medier. Det var lett å glemme hvor god sesongen egentlig hadde vært, hvilke steg gruppen hadde tatt.

Så kom EM med døgnfluer som spilte som fotballguder. Slitne Spursgutter hadde mange svake prestasjoner. Tvilen meldte seg hos flere. Guardiola og Mourinho i Manchester. Gündogan, Sané til City. Stones for mye penger senere på sommeren. Chelsea med Conte på benken som skal sørge for gi ny giv vest i London, Xhaka til Arsenal. Zlatan, Mkhitaryan, Pogba og Bailly til United. Liverpool med Klopp. Mané og Wijnaldum til Pool. Ranieri i Leicester har skapt noe unikt, hvorfor skal ikkje sensasjonen fortsette?

I diverse previews før sesongen ble Spurs til tider ikke engang nevnt. Desperasjon var i ferd med å melde seg hos enkelte. Selv om vi hadde hentet to tilsynelatende gode spillere i Janssen og Wanyama, virket stallen noe lett, spesielt før vi kom i gang med sesongen. Vi solgte unna flere spillere som var i periferien av førstelagselleveren i fjor. På tampen av vinduet kom N’Koudou, Lopez og Sissoko inn og stallen såg igjen konkurranseklar ut.

Alle nøkkelspillere er fortsatt i klubben, de unge spillerne har blitt et år eldre og har vi har god dekning i alle posisjoner. Etter å ha sett Spurs valse over Stoke med 4-0 på bortebane på andre gang på 5 måneder ser det ut som vi igjen er på vei mot en ny god sesong.

Nyt fotballen

Selv i de beste tider er motgangen ikke langt unna. Man vet aldri i fotball. Fotballen snur seg veldig fort. En manager er sjelden lenger enn 3 tap på rad unna en krise eller å få sparken. Fotball handler om nåtid, og må nytes deretter, det er ferskvare. Når Kane scorer, la deg rive med og ikke bekymre deg om han virkelig er i stand til score 25+ enda en sesong.

Når vi banker City 4-1, ikke bruk unødvendig tid på å gruble over hva som hadde skjedd om vi ikke hadde fått det første målet godkjent p.g.a. offside. Når vi vinner 4-0 på bortebane mot Stoke ikke sløs bort energien på feilpasninger eller at Arsenal vinner sin kamp 2-1 samme dag.

Når Spurs havner i tittelkampen, nyt reisen og ikke bekymre deg for det tidspunktet det skal gå galt. Akkurat nå har vi det bedre enn noen gang de siste 30 årene. Legg bekymringene til side, fokuser på det positive, ikke la deg dra ned av ting som kan gå galt. Innerst inne vet vi at det ikke varer evig. Så la oss håpe vi er på vei inn i den beste perioden denne klubben har sett.

Det skader ikke, om ikke annet hadde vi i alle fall hatt det gøy på veien. Denne sesongen vil gi oss veldig mange oppturer, men helt sikkert noen nedturer også - sånn er det for alle lag. Men vi er i posisjon og det føles riktig å ha troen på det som skjer på White Hart Lane.

La meg derfor avslutte med følgende oppfordring: Nyt Spurs! 


Siste på forumet