Hvor store er vi, sånn egentlig?

Foto: Reuters / Andrew Couldridge
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Media jubler og analyserer hver gang Klopps briller faller av, mens vi får jobbe mer i det stille. Vi lever godt med det, men da må vi også selv vurdere følgende: hvor store er Spurs i dag, sånn egentlig? 

I våre egne øyne er vi verdens beste og flotteste fotballklubb. Vi er noe helt spesielt. Vi er Tottenham. Vi føler det seg slik, selv om vi bor i Bodø, Drammen, Alta eller Stavanger. Det spiller ingen rolle hvor vi holder til. Men hvor store er Tottenham Hotspur, og hvilken rolle spiller det? 

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Vi har hatt vår beste start i ligaen på flere tiår og det finnes uendelig mange grunner til å være optimistisk for fremtiden i N17. Da jeg ba om tilbakemelding på den uoffisielle Facebook-siden for norske fans dukket temaet med langtidskontrakter opp. Hvor lenge kan man håpe å holde på de spillerne som danner stammen av stallen? Hvor lenge kan vi regne med å ha det bra som Spurs-fans. Nå er jeg ingen profet, men det er likevel nok fakta tilgjengelig til å kunne tegne et bilde av situasjonen. 

Levy 

For å svare på dette må man starte med styreformannen på toppen. Etter at han tok over med ENIC har han til tider måtte tåle mye kritikk, men han har også blitt hedret for sin forretningssans og forhandlingsteknikk. Levy har til tider famlet i valget av manager og han har gjort noen avgjørelser som til syvende og sist ikke ga oss den suksessen vi håpet på. Med Redknapp traff han noe uventet blink på kort basis, og mange trodde han skulle gjøre det samme med Andre Villas-Boas. Det var derimot først med Pochettino at Spurs virkelig tok steget fra topp 6 til tittelkandidat. Smak på ordet. 

Det kan virke som de to har funnet en måte å jobbe sammen på som fungerer bra. Pochettino har i sin karriere jobbet med de spillerne han har hatt til rådighet. Han har flere strenger enn dyre innkjøp å spille på. Han har hele tiden sendt signaler om at han er like interessert i å bruke de egenutviklede spillerne som en etablert stjerne. Denne tilnærmingen fører til økt motivasjon nedover i organisasjon, i akademiet. 

Dette passer Levy godt og har også ført til at Pochettino har fått mulighet til å hente en rekke spillere som har styrket stallen. Dette har til nå blitt finansiert med å selge unne akademispillere som har utviklet seg til Premier League-nivå og relativt unge spillere med videresalgsverdi.

Kontraktene

Etter at Levy brant seg på at en viss kaptein dro på fri transfer til de røde i N5 har han sørget for å binde nøkkelspillerne til lange kontrakter slik at det koster mye å kjøpe dem fri fra Spurs. Levy er en tydelig tilhenger av å kjøpe unge spillere som kan utvikle seg i Spurs. De siste årene har vi kjøpt unge, lovende spillere i utvikling og med stort potensial og gitt dem langtidskontrakter etter gode prestasjoner. Lønningene de starter på er forholdsvis lave når du sammenligner med lønninger ellers i toppen av ligaen. Vi ligger milesvis bak de 5 lagene som betaler mest.

Konsekvensen er at du selger unna de spillerne som ikke er gode nok eller ikke passer inn i stilen til Pochettino til høye priser basert på alder, og det faktum at disse spillerne likevel er gode nok til å heve lag som er under oss på tabellen. De spillerne som viser seg gode nok for Tottenham blir belønnet med en relativt forsiktig lønnsforhøyelse med lang varighet som igjen beskytter klubben mot å la en spiller gå på billigsalg. Fortsetter spilleren å prestere, får han tilbud om ny kontrakt 1-2 år senere.

Med sportslig fremgang gjør du klubben attraktiv hos spillerne som allerede er i stallen. Og her må Pochettino sies å ha gjort en god jobb.

Bentaleb, Chadli og Mason

De tre nevnte spillerne var blant de viktigste bidragsyterne i den første Pochettino-sesongen i Spurs. De var alle unge spillerne som hadde prestert godt i klubben. Chadli og Mason har blitt solgt for betydelige summer og Bentalebs videresalgsklausul tyder på at det samme kan skje neste sommer.

Når spørsmålet så blir stilt hvorfor Tom Carroll får fornyet kontrakt, så ligger svaret her. Skulle han være fornøyd med å fortsette i sin støtterolle i stallen så er han tilsynelatende en profesjonell og nyttig spiller å ha med seg videre. Skulle han ønske seg bort neste sommer, så har han fortsatt alderen på sin side og Tottenham kan forlange en høyere sum for en spiller som har 4 år igjen på kontrakten enn en som bare har 2. Men så er det ikke et salg av Carroll som fører til våkenetter hos Spurs-fansen.

Tilfellet Teddy

Da Teddy Sheringham forlot Spurs til fordel for Manchester United var det en tung pille å svelge. Han dro til Manchester for å vinne ting! En av mine absolutte favorittspillere på nittitallet trodde ikke at dette kunne skje med Spurs og hos de røde djevlene var han omgitt av spillere som var på det samme og et enda høyere nivå. Realistisk sett kunne ikke Spurs tilby en slik spiller noe som helst på den tiden, ikke noe annet enn drømmer.

Vi var langt fra å være et topplag. En god kamp av og til holdt klubben det gående midt på tabellen. Vi kunne av og til slå til med et godt resultat mot storlagene og vi hadde Ginola - Klinsmann var også innom. Men det ble med små blaff og vi var ingen toppklubb. Det var lite som minnet på det glamorøse Spurs-laget fra 60, 70 og 80-tallet.

90-tallet var stort sett grått, selv om vi klamret oss til de få lyspunktene som kom med veldig store mellomrom.

Den lekne bulgarer

Ambisjonene var tilstede, men grunnlaget for å bli et topplag virket ikke å være på plass. Vi var akterutseilt av erkefienden og Manchester United befant seg i en annen galakse. Det eneste som gjorde at vi kunne kalle oss en storklubb var historien, merittene og fansen.
En sovende kjempe. Denne kjempen vokste sakte, men sikkert på 2000-tallet. Men vi hadde fortsatt mange spillere som så Spurs som et steg på karrierestigen. Vi hentet inn Rebrov som hadde sett ut som en fantastisk spiss i Champions League, men han fikk det ikke til på White Hart Lane.

Noen år senere hentet vi inn Berbatov, som var en spiller som kunne spilt på hvilket som helst lag i Premier League på den tiden, inkludert Manchester United, Arsenal og Chelsea, som på midten av 2000-tallet allerede hadde blitt kjøpt opp av Abrahamovic og kunne tiltrekke seg den ene verdensklassespilleren etter den andre. Berbatov for Spurs var nesten for godt for å være sant.

Eventyret endte med en transfer sent på regnfull deadlinedag. Berbatov så ut som en åtteåring som hadde fått gavekort i lekebutikken på Harrods. Innerst inne skjønte vi at vi ikke kunne tilby Berbatov de medspillerne og det nivået en slik spiller trengte. Manchester United var fortsatt på et helt annet nivå. Ikke lenger galaktiske avstander, men likefullt, så bittert som det føltes, et logisk karrierevalg av en spiller med større ambisjoner enn å spille i Europa League. At den andre superspissen, Robbie Keane, dro til Liverpool i det samme transfervinduet fikk fansen ned på jorden.

Levy satt med skjegget i postkassen, penger i banken og fans som skrek om et stagnerende Spurs.

Special deal

Etter den høsten virket det som om noe skjedde med Spurs sitt forhold til de andre toppklubbene. Etter at vi solgte Berbatov og Keane har vi ikke solgt én eneste spiller vi ønsker å beholde til en annen engelsk klubb. I den første sesongen vi kvalifiserte oss til Champions League markerte Modric og Bale seg for hele Europa. Tottenham hadde igjen spillere som var i ferd med å bli større en den klubben de spilte i, selv om det sies at ingen spillere er større enn klubben. Uten gode spillere er klubben likevel ingenting.

De var i ferd med å bli urolige. Først Luka, senere Bale. Chelsea viste interesse og de lot det skinne tydelig igjennom, ivrige tabloider elsket tanken på Luka Modric i Chelsea. Spurs var en rival, men ingen tittelkonkurrent. Det kunne virke som om Chelsea tenkte at ting var som da Keane og Berbatov dro for å vinne trofeer med større klubber, at ingen ting hadde forandret seg.

Gjennom om en hel sommer var Chelsea på jakt etter Modric, mens Levy holdt knallhardt på prissettingen på 40 millioner pund. Modric virket ekstremt misfornøyd, han hadde hatt det greit i Spurs, men ønsket å ta et steg enda høyere opp. Han ble aldri solgt den sommeren. Levy forble prinsippfast, men har i etterkant fått alt for lite ros for avgjørelsen som definerte et vannskille for Spurs.

Året etter solgte Spurs Modric til Real Madrid til en god pris for datidens nivå, men han spilte ikke lenger for en direkte konkurrent. Da Gareth Bale tok av i Premier League, var det ingen engelske klubber som var aktuelle. Manchester United ville by mer enn Real Madrid, men Levy ville ikke ta telefonen. Hva skal til for at en nøkkelspiller skal bli solgt? For pengene Spurs fikk for Bale ble 7 spillere kjøpt. Historien er kjent, det gikk ikke så bra som vi hadde håpet.

Under AVB og Sherwood gikk vi på stygge smeller mot topplagene, slik vi hadde også hadde gjort under Redknapp. Vi hadde nærmet oss sportslig, men i kampene mot topplagene fikk vi ofte stryk. Om Levy var heldig da han ikke fikk napp på Louis Van Gaal, var han dyktig og heldig da han valgte å tilby Pochettino jobben som hovedtrener i Spurs sommeren 2014.
Det nye stadionet i N17 tar form. Det nye treningsanlegget er av ypperste klasse. Akademiet har startet å produsere Premier League-spillere av godt og til tider meget høyt nivå. Mentaliteten har endret seg radikalt. Kravene til hva som skal til for lykkes i klubben under Poch er hevet.

Spillerne blir veid og funnet for lett av Spurs og ikke motsatt. Med en 3. plass i fjor og en følelse av at en samlet stamme i stallen har felles ambisjoner. Spillerne overgår hverandre i å forklare hvor stor tro de har på dette laget. Tro kan flytte fjell. Alt er mulig. Men mennesker er mennesker og en spiller kan likevel overraskende ønske seg bort.

Hvem skulle det være? Rent hypotetisk kan vi si Dembele og Lloris. Hvorfor ville en spiller risikere å forlate en klubb der de har vært med å bygge noe eget fra grunnen? Det beste de kan oppnå er bedre lønninger, men det tenkte kanskje Memphis Depay og Morgan Schneiderlin også?

Men skulle de fortsatt ønske å dra, står Levy mellom spilleren og en overgang bort fra klubben. Kjøpende klubber vil stå ovenfor en vurdering hvor sterkt de ønsker å kjøpe en Dembele, Kane, Lamela, Son, Lloris, Alli, Rose, Walker eller Alderweireld. Det blir dyrt. Blodpris. Levy er fæl å forhandle med når han har en pris i hodet, kilder på dette finnes det nok av. Han er en mann man ønsker på sin side av forhandlingsbordet.

Det er for tiden veldig mye som skal til for at en nøkkelspiller som selges fra klubben per dags dato. Skal en spiller risikere å forlate en klubb som til de grader har flyten, er på stigende kurs og sist ble sett da de spilte Pep Guardiolas menn av banen på meget kontrollert vis? Det er ingen grunn til å tro at stammen i laget forsvinner med det første.

Så hvor store er vi?

Spørsmålet i startet av artikkelen tegner et bilde av usikkerhet, men skal ikke forstås på den måten. Det er heller et utålmodig tegn på Spurs ikke får den rosen vi fortjener. Blant de store lagene Manchester United og City, Chelsea, Arsenal, Liverpool og oss, så er vi det laget som har vunnet minst de siste 20 årene. Med god avstand.

Ja, det har vært mange tilløp tidligere og media kan tilgis for å tenke at også dette Tottenham-laget har sin begrensede tid i rampelyset. Før årets sesong satte 1 av 33 eksperter i BBC Spurs på 1. plass i sitt tabelltips. Når Spurs spiller City av banen etter at Peps lag har vunnet 6 av 6 kamper er det lett å irritere seg over manglende spaltemeter. Det er bare å tenke seg hvordan tilsvarende prestasjoner hadde blitt hyllet hadde det vært Mourinho og Klopp.

Eller man kan velge å ikke bruke energi på det i det hele tatt. Hvor mye betyr det hvor mange sider som skrives om laget som i fjor spilte ligaens beste fotball, men sluknet på slutten da flyten til Leicester nådde astronomiske høyder. Kort sagt, det betyr ingenting. Det har virkelig ingenting å si.

Oppmerksomheten kommer

Men Pochettino er en manager som går stille i dørene. Han lager ingen overskrifter. Spurs er ikke et sirkus. Samtidig overgår flere av hans kollegaer hverandre med sprell og innfall. La de ha manesjen inntil videre, men la oss holde konsentrasjonen, for Spurs er i tittelkampen. Men er vi da store? For de andre blir vi ikke virkelig store før vi igjen vinner trofeer.

For fansen spiller det ingen rolle, vi er med på laget til Pochettino - han har klubb, spillere og fansen i ryggen. Vi er Tottenham Hotspur og er en samlet klubb som drar i samme retning. Det finnes knapt en grense for hva klubben kan oppnå i årene som kommer.

La ekspertene diskutere hvor stor klubben er. La dem bekymre seg over at enda en klubb skal blande seg inn i toppen sesong etter sesong og sørge for at andre klubber dyttes ned et hakk på tabellen. Først da vil klubben igjen innta tronen som den enorme klubben vi ønsker å være. I mellomtiden får vi sørge for å gjøre diskusjonen fullstendig overflødig.

Denne landslagspausen er altfor lang.


Siste på forumet