Er dette hanens år?

Foto: Andrew Couldridge
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Overtro spiller en stor rolle for mange. Spesielt i fotball. Alle vet at Spurs vinner når året slutter på 1, men visste du at 2017 er hanens år? Kan Tottenham Hotspur vinne tittelen i den siste sesongen på White Hart Lane...in the "Year of the Cockerel"?

Etter en tung periode med mange skader og to bortetap mot Chelsea og Manchester United har Tottenham virkelig fått opp dampen siden starten av desember. 3-0. 2-1. 4-1. 4-1. 2-0. 2-0. 4-0. En flott rekke av seire tok slutt mot Manchester City, i en kamp eldre versjoner av Spurs ville ha tapt med kalassifre. Det lukter fortsatt svidd av dette unge Tottenhamlaget, men har vi muligheten til å spille om den gjeveste tittelen i engelsk fotball denne sesongen?

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Lærdommen fra i fjor

Belastningen av å være de stygge fæle ulvene som jaget de uskyldige lammene i skikkelsene til Leicester City i fjorårets sesongavslutning måtte ha vært voldsom. Skuffelsen etter at det den lille gjenværende muligheten røk mot West Bromwich og Chelsea og ikke minst tomheten som fulgte etter Newcastle kunne ha ødelagt mye for denne sesongen. Det ble gjort feil i fjor, ting var ikke perfekt, selv om det var en fantastisk sesong. Spurs mistet hodet like mye som de sto opp for seg selv mot Chelsea på brua i starten av mai. De lot seg lokke ut i fella av rutinerte ringrever - Spurs mistet kontrollen og mistet den siste sjansen til å kneppe innpå Leicester.

Pochettinos lag hadde enorm flyt, men likevel, da West Ham presset Spurs, bredde usikkerheten seg. Det er ok å gjøre feil så lenge man har en evne til å lære. Og det har Pochettino og Spurs vist at de har år. Vi står med en solid poengfangst etter 22 kamper. 46 poeng er 7 poeng bedre enn etter samme tid i fjor og to poeng bedre enn de daværende ligalederne Arsenal og Leicester City. Chelsea har en betraktelig ledelse, men det skal spilles mye fotball frem mot sommeren.

Slaget på brua - del to

Spenningen var stor da Spurs skulle tilbake til Stamford Bridge i slutten av november. De første 40 minuttene var noe av det beste vi har sett av Spurs i år, men Chelsea skulle snu kampen til sin fordel. Kampen var intens, men aldri stygg og heller ikke i nærheten av noe av det man så et halvår i forveien. Prestasjonen var godkjent, men det skulle bli bedre i hjemmekampen. Selv om selvtilliten var stor før kampen på White Hart Lane i starten av januar, var det få som trodde vi skulle styre kampen slik vi gjorde.

Relativt få sjanser for begge lag, men det var en fortjent og klar vinner den dagen. Chelsea, som hadde 13 strake seire på rad, møtte veggen på White Hart Lane. Et effektivt, resolutt, profesjonelt Spurs slapp ikke Chelsea til. Og da en spillemessig jevn kamp sto og bikket var det Dele Alli som scoret på to perfekt utførte headinger. Klinisk presisjon, vilje og evne til å prestere når det gjelder? Veldig utypisk Tottenham slik jeg ble kjent med dem på slutten av åtti- og begynnelsen på nittitallet. Selv ikke Diego Costas øreklyp hadde noen som helst virkning på Eric Dier. Etter 2-0 kampen kunne man konkludere at Spurs hadde ristet av seg spøkelsene etter den famøse bataljen på Stamford Bridge et trekvart år i forveien.

West Bromwich

Av lagene vi har slitt mot i Premier League er West Bromwich absolutt på topplisten de siste årene. Vi har hatt store problemer med å bryte ned forsvarsmuren deres gang på gang. I fjorårets sesong var det mange som akkurat pekte på kampen mot West Bromwich, altså kampen før slaget på Stamford Bridge - som den kampen der vi mistet sjansen til å spille om seriemesterskapet.

Nok en gang hadde vi slitt mot et resolutt forsvar, Spurs var tomme for ideer og kampen endte fortjent uavgjort. Tidligere i sesongen var kampbildet nok en gang velkjent. Ingen flyt i spillet. Vi stanget, hadde ballbesittelse, men spillerne våre virket frustrerte. Toby måtte ut på båre. Nacer Chadli fikk sjansen på bakerste stolpe i den 82. minutt og West Bromwich går i ledelsen 1-0. Overraskende for mange, men Spurs-fansen hadde hatt samme følelse før! Rett før slutt setter Dele Alli inn utligningen og nok en gang står det uavgjort i målprotokollen etter en kamp mot de stripete fra Birmingham.

I starten av januar var det en ny kamp mot West Brom. Denne gangen spilte vi dem av banen og det var klasseforskjell mellom lagene. West Bromwich stilte med en ekstremt negativ formasjon, med det som virket som 6 mann bakerst når de ble presset bakover. Spurs fintet, gikk på ustanselige løp i bakrom, holdt pasningstempoet oppe, vippet ball etter ball over det tunge forsvaret deres og utspilte dem etter alle kunstens regler. Kampen kunne ha endt med mange flere mål enn de 4 vi scoret den ettermiddagen. En oppvisning av en kamp. Men det mest gledelige av alt var at vi hadde lært hvordan vi skulle slå dette laget.

Wycombe Wanderers

Det siste eksempelet er hentet fra den nylige FA-cuphelgen. En ting er å ta av etter å ha slått et lag på kanten av det profesjonelle systemet. Det skal vi ikke gjøre. En annen ting er å klare å hente seg inn igjen og snu kampen rett før katastrofen er et faktum. Det krever mental styrke.

Fenomenet med cupbomber er ikke noe nytt og i de aller fleste tilfellene avansere topplagene relativt greit. For de små lagene er dette en enestående mulighet til å få vise seg fram og gjøre en kjempekamp i den største kampen i deres karriere. Ikke minst er det en muliget til å skrive historie foran tusenvis av fans på tur. Kontrastene er store. For det beste laget er det om å gjøre å bruke minst mulig krefter på å gå videre i cupen. Flere av spillerne som ikke har spilt mye slipper til. Tenningen er kanskje 10% mindre enn vanlig. Det kan være nok. Det var nesten nok. Den 28.januar 2017 kunne lille Wycombe slått ut Spurs etter en bragd av en fotballkamp. Pochettino hvilte flere av spillerne som slet med småskader og helt fra starten av kunne man ane at noe var i gjære. Etter at det sto 0-1 til Wycombe forventet man at Spurs skulle slå knallhardt tilbake.

Men sjansene lot vente på seg og etter en gjennombruddspasning fra Wycombe, forårsaket Carter-Vickers noe uheldig et straffespark som førte til en sensasjonell 0-2 ledelse til pause. Etter pause virket Spurs å være mer på hugget. 1-2 og 2-2 gjorde at ting var på vei tilbake til normalen. Selv da Kieran Trippier måtte ut med skade og Spurs måtte avslutte med 10 mann var det få som trodde at det var noen som helst mulighet for at Wycombe kunne få noe annet enn en omkamp ut av bataljen.

Etter 84. minutt stilnet White Hart Lane - fullstendig. Wycombe utnyttet rommet som oppsto etter at Trippier hadde forlatt banen og de gikk opp i 2-3 etter en verdensklasseheading i nettmaskene bak Vorm. Wycombe feirer målet - nå har de troen, dette går deres vei...6 minutter igjen av ordinær tid. Her hadde man skjerpet seg, hentet inn forspranget og dette var ikke dagen. Bedre lag enn Spurs har tabbet seg ut på lignende vis. Sensasjonen var i ferd med å bli et faktum. Kommentatorene gikk i fistel. Dette skulle bli Wycombes store dag. Helt til Blackman i Wycombe skyter ut ballen fra mål når klokken passerer 88 minutter. Dembélé header ballen fremover og den havner i bena til Alli. Han er kald, drar en finte og plasserer ballen iskaldt i hjøret. 3-3 og Spursstjernene sprinter tilbake på plass. Etter mye uthaling av tid og med slitne ben og hoder må Wycomble holde ut i 6 lange overtidsminutter.

Tiden går og det kan virke som om Spurs må ut i omkamp. De fortsetter å spille og etter vakkert samspill mellom Jansen og Son er det sistnevnte som dunker ballen inn foran mål der en Wycombeforsvarer ikke har noe annet å gjøre enn å sette ballen i eget nett. 4-3 til Spurs som nektet å gi seg! Mot et lag fra nivå fire er det ikke annet å vente, men det var før kampen.

Wycombe gjorde en kjempeprestasjon, men Tottenham Hotspur ga likevel ikke opp selv da klokken var på overtid av overtiden. Selv om man kan klage over å ha havnet i situasjonen der man var i ferd med å ryke ut, viser det styrke å snu det til sin fordel - sånn i det kampen skal blåses av. Pochettino var nok rasende i garderoben etter kampslutt, men det er likevel spesielt å se at vinnerviljen er så tydelig å se - selv om motstanderen het Wycombe Wanderers. Selv på slik en dag, kan man trekke frem noe positivt.

Den berømte plan B

Var det noe Pochettino til stadighet ble kritisert for i sin tid i Southampton og i starten av tiden i Spurs var det mangel på en tydelig plan B. Det er alltid litt vanskelig å vite hva man egentlig forventer av en plan B, annet enn å sende inn på en midtstopper på topp for å sikte inn lange baller på overtiden i en desperat jakt på den avgjørende scoringen. Mange av de moderne toppmanagerene er relativt sta og har klokketro på sitt eget system, også når ting ikke fungerer. Det er bare å se på Guardiola, Wenger og Klopp, de blir hyllet i medgang, men i motgang virker de plutselig like menneskelige som resten.

Denne sesongen har Pochettino vist en annen fleksibilitet enn tidligere sesonger. I bortekampen mot Arsenal stilte Spurs overraskende med tre menn i bakre rekke. Vi har gjort det tidligere, som mot Watford borte i 2015/16 sesongen for å stå imot trusselen fra Ighalo og Deeney. Denne sesongen skulle formasjonen etterhvert trekkes frem ved flere anledninger. I løpet av siste delen av 2016 brukte Pochettino tre midtstoppere med Dier og Vertonghen på hver sin side av Alderweireld i flere kamper på rad - det ga absolutt mersmak. Med Dembélé og Wanyama som skjold foran forsvaret kunne man tillate Rose og Walker mye mer rom fremover på banen.

Med Eriksen og Alli, som slik kunne legge seg høyere i banen har man flyttet spillet høyere opp mot motstanderen og samtidig gjort det vanskeligere å forsvare seg mot Spurs. Med Kane i midten tar han opp mye oppmerksomhet, men måltrusselen er likevel økt totalt sett med løp fra bakrommet eller fra kant fra de allerede nevnte backene fra hver sin side. Trebacksystemet gir enn annen ro for de offensive kreftene i laget. Man ser at en spiller som Rose kan ta kryssløp mot høyre flanke uten å bekymre seg for at motstanderen kjører kontring mot hans side.

Et eksempel på hvor godt det kan fungere var mot Chelsea. Contes formasjon er 3-4-3 og da Everton prøvde seg på å matche formasjonen tapte de 5-0. Etter 13 kamper på rad med seier ble Chelsea satt ettertrykkelig på plass med sitt eget våpen. Mot Manchester City kunne man se at det finnes motgift mot formasjonen, men da gjelder det å velge ut de riktige kampene for å bruke systemet riktig, eventuelt ikke vente for lenge med å skifte til en annen tilnærming på en dag 3-4-3 ikke fungerer.

Manchester City på Etihad

Vi er fortsatt i januar og det er lenge igjen av sesongen. Det er vanskelig å si noe som helst om dette kan være hanens år på flere måter enn den mest opplagte. Spillerne har selv sagt at dette laget må vinne noe for å ikke bli husket som et lovende lag som aldri vant noe. De vet at de har en helt spesiell gruppe med spillere som ønsker å vinne noe sammen, for fansen og for sjefen - Pochettino. Borte mot Etihad holdt ting igjen på å ryke. Etter at Manchester City hadde røket på et bissart tap, 4-0 borte mot Everton etter 4 skudd på mål fra de mørkeblå, var vi vitne til et sultnere Manchester City enn de vi har sett siden starten av sesongen.

De kom som skutt ut av startblokkene og dominerte kampen fullstendig. Likevel så det lenge ut til at vi skulle holde stand. Etter noe så uvanlig som to tabber av Hugo Lloris sto det 2-0 til City rett etter pause - og det var mer enn fortjent. Gamle versjoner av Spurs ville ha kapitulert, motet hadde forsvunnet og spillerne hadde ventet på at det halve dusinet skulle fylles opp i målprotokollen. Nok en gang ser vi at det moderne Spurs er tøffere enn som så. I stedet så vi et Spurs som gikk for strupen, reduserte og så utlignet til 2-2.

Det var som om å se Manchester United under Alex Ferguson. Når ting gikk dem imot klarte de å henge med noenlunde i kampene, sånn helt på håret. På slutten hadde de likevel klart å stjele med seg et poeng eller tre.

Og slik var det. 2-2 var ikke det riktige resultatet etter spill og sjanser, men igjen hadde Spurs nektet å tape. Vi har noen spennende måneder i vente, laget har vist hva de er i stand til å prestere. Nå er det bare å gi bånn gass og sørge for at hanen kan gale for en siste gang på White Hart Lane.

Dette er hanens år.


Siste på forumet