He's magic, you know!

Foto: Eddie Keogh
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Han har holdt tilbake lenge, men nå gir han seg ende over. Her kommer vår spaltist sin usminkede hyllest av vår kjære manager. 

Det går mot slutten av sesongen 2016-17 og det er gode ting på gang i N17. Vi har unge, ambisiøse spillere som er blant de aller beste spillerne i ligaen. Vi bygger et helt utrolig stadion et lite steinkast bort fra dagens White Hart Lane. Midt i det hele står en rakrygget mann. Mauricio Pochettino er et funn av en manager.

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Mange ganger har jeg spurt meg hvorfor de andre lagene får det til, mens Spurs sliter sesong etter sesong. Etter at ENIC kom til klubben har vi hatt en gradvis positiv utvikling. Fra å være en middelhavsfarer, tok vi sakte, men sikkert steget inn i topp 8, deretter topp 6. Etterhvert skulle vi kjempe om Champions League-plass og til slutt presterte vi endelig å splitte det som i årevis var et etablert topp 4. I fjor havnet vi for første gang siden slutten av åttitallet blant de tre beste i ligaen.

I år skulle fem lag knuse Spurs - på papiret. De fleste ekspertene var enig i det. Men nå, to måneder før sesongsslutt ligger vi fortsatt helt i toppen med gode sjanser for en ny tur til Champions League og skal spille FA-cupsemifinale mot Chelsea.

Over forventning

Jeg har tidligere skrevet en del om Pochettino i denne spalten. Selv om jeg knapt kan styre min begeistring for den jobben han har gjort for Spurs, har jeg prøvd å holde tilbake rosen. Hva om alt går galt, hva om plutselig Spurs ikke vinner kamper lenger og manageren mister garderoben? Vi sparket Jol på en regntung torsdag i pausen mot Getafe. Vi hentet så Ramos, som vant ligacupen - men et halvt år senere var Berbatov og Keane på vei ut og vi sto med 2 poeng etter 8 kamper. Redknapp tok oss inn i Champions League, men mistet fokus med skattesaken i bakhodet og England-jobben han trodde han skulle få.

Det har gått galt til slutt så ofte og i bakhodet er man redd for en repetisjon av historien.

Jeg har prøvd å se bak fasaden, å se etter svakheter, grunner til at Pochettino skal havne i rekken av managere som får meget, men ikke særdeles godt på vitnemålet hos fansen. Han har selvsagt svakheter som alle andre. Men han har lykkes med de avgjørelsene han har tatt. Modige og bevisste valg. Han virker som en mann med en plan.

En forventet plassering i årets sesong ville være 6. plass, basert på budsjett. Det er på tide å si det som det er og snakke fra levra. Pochettino klarer å få mer ut av mannskapet sitt enn noen manager på White Hart Lane i min levetid. Pochettino er en bunnsolid manager og det er på høy tid å hylle mannen fra Murphy, den lille byen 520 kilometer fra Buenos Aires.

Viljen til å satse på unge spillere

Selv om Premier League har overgått seg selv i pengebruk har Spurs vært moderate. Vi har selvsagt hatt noen dyre, og til dels ikke spesielt vellykkede kjøp, men det antallet unge spillere som har fått sjansen på førstelaget er unikt. I Tottenham startet det med Bentaleb, Mason, Townsend. Deretter var det Kane, mens Rose ble satset på, da mange allerede hadde gitt han opp. Alli kom inn fra Mk Dons, Eric Dier fra Portugal.

I årets sesong har Harry Winks fått sitt store gjennombrudd og virket fantastisk lovende. Carter Vickers og Onomah er også spillere som har fått tillit. Det er flust av landslagsspillere på diverse ungdomslag, og blant disse vil nye juveler tre frem i lyset. Om det er snakk om Edwards, Walker-Peters, Bennetts, Tanganga, Shashoua eller Sterling, spiller liten rolle. Med denne mannen ved roret er han ikke redd for å gi dem sjansen.

Det er nok å se på statistikken hans fra Southampton og Spurs for å vite at det er en bevisst strategi som ligger bak. På sørkysten fikk han frem Lallana, Rodriguez, Chambers, Clyne, Shaw og Ward-Prowse. At spillerne i mange tilfeller også er engelske i tillegg er forfriskende, og er nok en viktig faktor for hvorfor han blir verdsatt så høyt av fansen. Dette sender bølger nedover i akademiet i Spurs og unge talenter rundt om i verden legger merke til hva som skjer i Nord-London. Nylig skal vi ha hentet inn et helt spesielt irsk spisstalent, flere vil komme. Vi har et av de beste akademiene i England, men er likevel et stykke bak det aller beste, Chelsea - som muligens er verdensbasis. Likevel sliter de med å få spillerne gjennom til førstevalget. Det gjør ikke Spurs.

Fitness og forsvar

I dagens fotball har fysikk, treningsprogram, gode holdninger og profesjonalitet fått en stadig viktigere rolle. At dette Spurs-laget er bedre trent enn noen annen utgave var selve grunnlaget for at laget skulle prestere på det høyeste nivået. Enhver spiller som har spilt under Pochettino kan bekrefte ryktene. De vil også fortelle historier om at de aldri har følt seg så bra trent og aldri måtte holde seg så til de grader på tå hev.

Lengre treningsdager med flere timer på feltet har blitt vanlig på Hotspur Way. Ben Davies, som nå har spilt under Pochettino en god stund nå har uttalt seg om dette. Forskjellen på den treningsmengden og intensiteten han var vant med fra Swansea og fra Wales var av en helt annen liga. Harry Kane på sin side uttalte i 2015 at pre-season var et blodslit som var noe av det tøffeste de har gjort. Men spillerne visste at slitet skulle lønne seg, med økt løpskapasitet og en forbedret konsentrasjon som varer kampen ut.

Men i tillegg til fysikken var det tydeligste skiftet fra før og etter Pochettino organiseringen av forsvaret. Godt hjulpet av trekket med å hente inn Alderweireld fra Southampton og bruke han sammen med kameraten Jan Vertonghen - har dette Spurs-laget sett bunnsolid ut bakover - ulikt det vi kjenner fra det klassiske Spurs. 21 baklengs så langt denne sesongen, etter 29 kamper er mildt sagt imponerende. Når man i tillegg trekker frem skadene på Alderweireld, Vertonghen, Rose og Walker er prestasjonen enestående.

Bygging pågår

Fjorårssesongen var kanskje for tidlig for en tittelkamp. Vi havnet i toppstriden, men mye takket være veldig svake sesonger av de andre forventede topplagene. Poengmessig var det langt unna snittet som trengs for å vinne ligaen. At Leicester skulle vinne til slutt var en anomali, men i en normal sesong var ikke Tottenhams prestasjon god nok for gull, selv om vi var det beste laget i store deler av sesongen. Melken er spilt, men likevel var sesongen et varsel om det som skulle komme.

Manager og spillere har ved gjentatte anledninger streket under at vi er klare for å kjempe for den gjeveste tittelen. En ting er å komme med modige og ambiøse uttalelser, en helt annen ting er å følge det opp med prestasjoner, uke etter uke. Så kan man si at årets sesong også kommer for tidlig, men vi har igjen etablert oss i toppen av Premier League og det bekrefter signalene fra innad i klubben. Troen vokser, mens rivalene rundt oss fortsatt ikke helt skjønner at vi er et topplag i disse tider.

Siden starten av forrige sesong har vi samlet klart flest poeng og vært det mest stabile topplaget i Premier League. Dette er et lag som kan kjempe om gull de neste sesongene. La det synke inn. Vi snakker fortsatt om Tottenham og etterhvert er det også lov for fansen å få troen på gyldne tider. Pochettino og hans lag har hatt troen hele tiden. Han har endret den mentale innstillingen i Spurs og bærer nå frukter.

Soft Spurs

Selv i tider med mer suksess enn i de tre siste tiårene har man snakket mye om Tottenham som et underholdende lag som riktignok hadde teknikk og stil, men som knakk sammen i motgang. Gang på gang. Sett Tottenham under press og korthuset faller sammen. Som spiller var Pochettino en type spiller som gikk i krigen. En klassisk knallhard argentinsk forsvarsspiller. En lederskikkelse som nå har bygget et lag med den samme signaturen.

Sentrallinjen er fylt med spillere som ofrer seg for tre poeng. Et lag som gir alt i duellene og tør å ta ansvar når det butter imot. En uttalelse fra Eric Dier høsten 2015 var i så henseende interessant å lese. Han likte ikke det som ble sagt om dem. Om spillerne. Det som ble sagt om Spurs. Men vinden har snudd siden den gang. Ingen spiller mot Spurs og tenker at det skal bli en lett kamp. Ikke nå lenger. Ikke fysisk og heller ikke i målprotokollen. De hadde rett - den gangen. Når regnet ble for voldsomt og motgangen for stor kunne man løpe gjennom Tottenham-forsvaret slik en glohet kniv glir gjennom smør. Smør som har stått en halvtime i sola.

Så mye teknikk, stil og klasse som vi har i stallen er fantastisk i seg selv, men viktigere enn det, det finnes en råskap vi ikke har sett siden 80-tallet. En vilje til å vinne og å gi motstanderen bank på veien. Er man for snill i toppfotballen trekker man det korteste strået. Spillere som Vieira og Keane dominerte i sin tid Premier League og det var ikke tilfeldig. Vi har Dier, Wanyama, Rose, Walker, Lamela med flere. Dave Mackay smiler fra en gressteppe på de evige jaktmarker. Takket være Pochettino ser vi et Tottenham-lag som ikke har respekt for noen og som ikke gjør skam på 60-tallets Spurs. Det gjør vondt å møte Spurs - igjen. No more southern softies from Tottenham. 

Fans og spillere 

Jeg kan ikke huske en manager som har hatt en så unison støtte blant fans og spillere. Den er faktisk også til stede hos spillere som har forlatt klubben. Der er selvsagt eksempel på spillere som er bitre på at de ikke ble satset på av Pochettino, men stadig vekk kan man høre eks-spillere snakke om argentineren i rosende lag. Til og med en spiller som Adebayor, som forsvant ut av klubben på tampen av den første sesongen under Poch har understreket sin respekt for sin gamle manager.

Argentineren fremstår som en rolig type i intervjuer. Fansen synger om den magiske manageren som sjeldent eller aldri lager overskrifter. Han bruker ikke tid på å komme med unnskyldninger om dårlig bane, tett terminliste, klaging over motstandere som ikke prøver å vinne fotballkamper og legger 10 menn bak ballen. Heller ikke dommeren får sitt pass påskrevet.

Spillerne virker å være 100% bak Pochettino. Kaptein Lloris har sagt at han ikke ser noen grunn til å forlate klubben så lenge argentineren er i klubben. Kontraktforlengelsene kommer tett som hagl, mens andre toppklubber sliter med det samme. Ikke bare de spillerne som er førstevalg ønsker å bli i klubben, men også de som blir avspist med langt færre muligheter. Dette kan tyde på at lagmoralen som ofte blir trukket frem i media er mer enn bare god marketing. Pochettino har fått spillerne til å håndhilse på hverandre hver eneste dag de møtes på treningsfeltet. De skal stå frem som et lag. De lærer at de ikke ble kjøpt for å spille kamper for Spurs. De ble kjøpt inn med en mulighet til å spille kamper - hvis treningsprestasjonene er gode nok.

Hardt arbeid belønnes i Tottenham. Det elsker jeg med dagens Spurs.

Lojalitet og ære

Tottenhams sjanser til å vinne trofeer de neste årene er sterkt knyttet til evnen til å holde på Pochettino. Selvsagt er det andre faktorer som er med i regnestykket. Men forsvinner Poch, må alt bygges på nytt. Fremtiden til mange av våre beste spillere vil knyttes til manageren. Selv om du ikke vil høre noe fra Pochettino selv om dette, er det han som kom og endret alt. Mentaliteten, treningskulturen, kostholdet, vinnerviljen, respekten for fansen, råskapen. Respekten for Tottenhams historie. Den naturlige arrogansen gode lag har. Tottenham går på banen for å vinne. De forventer det. Og gjør det.

Det er ikke det at tidligere managere ikke har bidratt med mye av det som er nevnt her i teksten, men at Pochettino har hele paletten. Det handler om at Pochettino drar med seg så mye positivt, at å følge Spurs er en fryd for sjel og øyet. Han har sørget for at vi kan være stolte av Tottenham. Slik vi kjenner fansen, har de lett for å bekymre seg for det meste. Ryktene gikk da han var å spiste lunsj med sportsdirektøren i Barcelona. Da dette ble trukket frem på pressekonferansen før Burnley svarte Pochettino i sedvanlig stil at han som Espanyo-lmann ikke kan ta over trenerjobben for erkefienden.

Lysende opplagt for alle fans. Det ville være som om han skulle ta over Arsenal om noen år. Utenkelig. Så deilig at han forstår. Måtte han bli værende lenge, for å bygge et dynasti.

Aldri har det føltest riktigere å stille seg bak en manager i Spurs.

Mauricio Pochettino - he's magic, you know!