Skapelsen av et dynasti?

Foto: Andrew Couldridge
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

For en uke vi har bak oss. Det blir bare bedre og bedre. Og vi som fans blir bare stoltere og stoltere. Hvordan i alle dager havnet vi her? 

Champions League. Real Madrid mot Tottenham Hotspur på Estadio Santiago Bernabeu. Tredje kamp i gruppespillet. 76.589 tilskuere. Fans verden rundt tenker tilbake på en sklitaklende Peter Crouch og 4-0. Men slik skulle det ikke gå. Hvordan havnet vi her? 

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Lagoppstillingen den kvelden i april i 2011 var Gomes, Bale, Gallas, Dawson, Corluka, Assou-Ekotto, Jenas, Van der Vaart, Modric, Sandro, Crouch.

Et fantastisk lag med mange veldig gode spillere. To av dem skulle forlate oss til fordel for Real Madrid. Felles for resten av laget var at de fleste aldri skulle spille på dette nivået igjen. Manageren var Harry Redknapp. Det var slutten på et eventyr og en utrolig reise i Champions League den sesongen. Denne gangen var alt annerledes. 

Harry og Mauricio 

Redknapp og Pochettino. De to kan ikke bli mer forskjellige. Harry var god til å motivere laget sitt. Han samlet sammen en gruppe med spillere som var det beste man hadde sett siden slutten av 80-tallet. Laget spilte glimrende fotball og fansen var i syvende himmel. Tottenham hadde Modric og Bale, spillere på vei mot den ultimate stjernehimmelen. De skulle snart bli for store for Spurs. 

Pochettino har bygd dette laget sten for sten. Uansett når du leser dette, uansett resultat i siste kamp, han bygger fortsatt, innbitt og målbevisst. Redknapp sto bak en imponerende fremgang, men det førte med seg en følelse av at det ikke kunne vare. 

Innkjøpene bar preg av kortsiktig tenkning, han var aldri involvert i den daglige treningen. Spurs var et topplag, men ting var for godt til å være sant. Selv de mest hardnakkede kritikerne av Pochettino må innrømme at det vi ser i Tottenham nå, bærer preg av en helt annen langsiktighet og stabilitet. Spurs er ikke gode, vi er fenomenale, og det beste er at stallen er ung og har gjort store fremskritt for hver sesong.

Audere-est-facere

På tirsdagskvelden utfordret Tottenham Real Madrid i deres egen lekegrind. Det er ikke det mest oppsiktsvekkende, men faktumet at kampen likevel ikke endte med 4-1 seier og hattrick fra Ronaldo var likevel enormt gledelig. Det vil si, før kampen kunne mange supportere sagt noe slikt, men etter kampen snakket vi om de sjansene vi brant og hvor stolte vi var av laget som kunne vunnet kampen. 

Ikke det at det var realistisk at vi skulle tape 4-1, men sånt skjer på dette nivået. Store lag som Barcelona og Bayern har røket på relativt store nederlag det siste halve året, så hvorfor ikke Spurs? Pochettino dro til den spanske hovedstaden for å vinne kampen, og hadde det ikke vært for en bunnsolid Keylor Navas kunne vi fort ha gjort det. 

Real startet forrykende, Ronaldo truet bakrommet med dype løp, Modric var akkurat så god som vi fryktet. Men vi ville det annerledes. Vi hadde en keeper som sto til 10er på børsen, en ung mann ved navn Harry Winks som etterhvert dominerte midtbanen. Et forsvarsledd med Sanchez, Vertonghen og Alderweireld som virket bunnsolide, Aurier med nok en sterk prestasjon. Llorente spilte sin beste kamp i Spurs-trøyen, Kane, Eriksen og Dier virket komfortable på dette nivået. Moussa Sissoko, avskrevet av 99,8% av Tottenham-fansen etter en katastrofal fjorårssesong spilte en fantastisk kamp borte mot Real. 

Pochettino gjør gull av gråstein, vann blir til vin. Ingenting overrasker oss lenger. Til forskjell fra den gangen i 2011 føles det ikke ut som om at enden er nær. Mottoet for det hele er fortsatt "audere est facere", "to dare is to do". Mer sant enn på tre tiår. Et dynasti blir til.

4-1

I stedet for å ryke på stortap mot andre toppklubber er det vi som serverer juling nå om dagen. På søndag kom Liverpool på besøk og de fikk fullstendig stryk. Vi ga dem samme behandling som vi ga Dortmund. Vi lot dem ha ballen, utnyttet balltap til det ypperste og scoret på sjansene som oppsto.

Etter 15 minutter skulle det stått 3-0 hadde Son latt være å lade kanonen så hardt som han gjorde. Men med 3-1 til pause og en tidlig scoring i starten av andre omgang var seieren aldri truet. Den eneste overraskelsen var mediene som ikke helt visste hvordan de skulle takle det hele. At Spurs har vært det mest stabile topplaget de to foregående sesongene og at vi har slått alle de andre topplagene tur etter tur må ha gått dem hus forbi. 

Liverpool-kampen var et nytt eksempel på hvor langt dette laget har nådd. I de innbyrdes kampene mot topp seks var de røde best i fjor. Men vi blåste dem til side. Slik vi har gjort det med Manchester United, City, Chelsea og Arsenal før. Slik vi vil gjøre det igjen. I mellomtiden kan mediene fortsette å undre seg. Men fansen, vi vet bedre.

Taktikkforvirring

Jeg har ved flere anledninger snakket om ankepunktet som eksisterte mot Pochettino i starten av hans Spurs-karriere – en mangel av en plan B. Nå har vi B, C og D. Motstanderne har ikke peiling på hvordan vi stiller opp laget. 

Skal Aurier spille høyre eller venstre vingback? Går Vertonghen ned på backen? Hva med Trippier? Dier på defensiv midtbane eller midtstopper? Trebackslinje eller 4-4-2 med Llorente på topp sammen med Kane? Hva med Alli, ligger han til venstre, bak spissen eller spiller han sentral midtbane? Son på vingback eller i angrep? Sissoko på kant, sentral midtbane eller som høyre vingback? Eriksen på sentral midtbane eller høyere på banen? 

Lagoppstillingen er langt fra nok til å vite hvilken formasjon og hvilken tilnærming vi ønsker og selv om vi starter i en gitt formasjon kan de fleste spillerne veksle til en annen posisjon og umiddelbart vite hva arbeidsoppgavene er. Spillerne har det til felles at alle kan bekle to, tre eller flere posisjoner på banen. De kan også spille seg ut av tette og trange situasjoner i kampen. Dynamisk, fleksibelt og fullstendig uberegnelig for motstanderen. Når vi får opp dampen blir det ikke gøy å møte Spurs. 

Tittelkamp nummer 3? 

Både stallen, manageren og fansen er rustet for ny tittelkamp. Det kan være en liten fordel at ekspertene har vært tidlig ute og tildelt Manchester City ligagullet allerede. La meg si det slik, de må holde det gående, og med en gang de ikke gjør det, forventes Spurs å ligge tett på. 

Det er ingen grunn til at Spurs ikke skal kjempe om gullet i årets Premier League. Til tross for Wembley. For etter at vi slo Bournemouth og knuste Liverpool er Wembley-spøkelset jaget bort. I en cupfinale vil det føles som hjemmebane. 

Det var vanskelig å finne seg til rette, men nå er tvilen borte. Spurs fungerer på Wembley – endelig. Vi må gjennom denne sesongen, med en sesong på bortebane. Skulle det ikke klaffe, så tenk på dette. Neste år skal vi atter en gang spille i Tottenham, i vår nye storstue. Lyden kommer til å være øredøvende, spillerne har spilt enda et år sammen og vil være mer motiverte enn noen gang. Dette blir bedre og bedre. Fremtiden er liljehvit.


Siste på forumet