Når vi nedsabler Arsenal

Foto: Paul Childs
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Som oppladning til NLD mimres det denne gang om tidligere nedsablinger av vår erkerival opp gjennom tidene. 

Bill Nicholson er en legende i denne klubben, den største av de alle og den som uten tvil har satt mest preg på klubbens historie. Han har inspirert mange, inkludert navnet til denne spalten. Han kom til klubben som spiller i 1938 og 13 år senere ble han dobbelmester med tidenes Tottenham-lag som manager.

Dette er den 30. utgaven av Bill Nics arv. Denne måneden og hver tiende artikkel fremover skal vi se tilbake på en hendelse fra hvert tiår i etterkrigsstiden, fra 50-årenes push-and-run-team til dagens lag under Pochettino. Fotball er magi. Fotball er opplevelser. Man vet aldri når den neste opplevelsen kommer. 

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Til helgen skal vi møte Arsenal, eller Woolwich Wanderes i den harde kjernen. NLD er stort og en av de aller største kampene i sesongen uansett anledning.Mine minner mot Woolwich er mange. 2-3 seieren på Emirates med Kabouls seiersmål i det 86. minutt etter at vi lå under 2-0. Seieren i Klinsmann-sesongen etter scoring fra Popescu. Iversen & co som slo Arsenal 2-1 i 1999.

2-1 seieren i uken der vi slo både Chelsea og Arsenal i sesongen som endte med Champions League i 2010, og ikke minst Danny Rose sin scoring i debuten for Spurs. Frisparket til Ziege i 2002. 4-4 kampen på Emirates med to Spurs-scoringer på overtid. 2-1 seieren og 2-2 kampen i henholdsvis 2015 og 2016. I den første kampen med to scoringer fra Kane, i den andre med den scoringen fra Harry - fra kanten av sekstenmeteren, en av tidenes beste North London Derby-scoringer. Mens nyere historie har flere kamper å by på finnes det mange skatter også litt tilbake i tid.

I denne utgaven skal vi ta en titt på 7 forskjellige North London Derby fra hvert sitt tiår. Hvitt mot rødt. Pochettino mot Wenger. N17 mot N5. Spurs mot Woolwich. 

White Hart Lane, 12. oktober 1957

Arsenal ligger på 5. plass før kampen og går inn i derbyet som store favoritter. Tottenham har hatt en røff start på sesongen og ligger på 17. plass før avspark. 60.671 tilskuere på White Hart Lane ser Bobby Smith sende Spurs i ledelsen. Spissen, som fortsatt ligger som nummer to på listen over tidenes målscorere for Tottenham, var en råsterk kraftspiss som skulle bli en veldig sentral spiller for double-laget noen sesonger senere.

En av femtitallets store entertainere på Spurs var Tommy Harmer eller “Harmer the Charmer”. Han assisterte Smiths første og sørget selv for å score nummer 2. Det skulle bli Tommy Harmers kveld. Midt i andre omgang sender han Terry Medwin gjennom forsvaret til de røde og det står 3-0 til de til liljehvite. Øredøvende jubel på the Lane.

Et sent trøstemål kan ikke hindre Spurs i å innkassere 2 poeng for seier og et pusterom i bunnstriden. Lagoppstillingen til Spurs inneholdt Baker, Medwin, Smith og ikke minst en av tidenes største Spurs-legender, Danny Blanchflower, fra laget som skulle regjere engelsk fotball tre år senere.

Tottenham Hotspur - Arsenal 3-1 (Smith, Harmer, Medwin)

White Hart Lane, 21. januar 1961

Litt over tre år senere er storhetstiden kommet. 65.251 tilskuere er vitne til atter en ny oppvisning fra det beste laget i England mot fienden i Nord-London, men lenge så det mørkt ut for Spurs denne januardagen i 1961.

Allerede etter 8 minutter scoret Arsenal. Bortesupporterne øynet håp om en sensasjon. Men superlaget fra the Lane, som hadde startet sesongen med 11 strake ligaseire og blendende spill brukte bare 2 minutter på å utligne. John White, en av de største legendene i klubbhistorien, sammen med Blanchflower og Mackay, spilte frem Les Allen som satte inn 1-1. Maskineriet var i gang. 

2-1 til Spurs kom etter at Terry Dyson ble felt og Blanchflower satte straffen sikkert til side for McClelland. Til tross for den sterke starten for de røde gikk Tottenham til pause med 3-1-ledelse etter at Bobby Smith plukket opp et løst tilbakespill som han utnyttet til det fulle. Tottenham var ikke ferdig for kvelden og hadde fått blod på tann. Les Allen skulle bli kveldens store spiller etter han noterte seg for sin andre scoring da han satte inn 4-1 etter et fantastisk dribleraid på kanten.

Et mål fra Arsenal fastsatte resultatet til 4-2. Lagoppstillingen den kvelden utgjør en viktig del av Hall of Fame og seieren mot Woolwich sto i stil til den fantastiske doublesesongen.

Tottenham Hotspur - Arsenal 4-2 (Allen 2, Blanchflower, Smith)

White Hart Lane, 19. oktober 1974

Rundt 14 år senere var ting annerledes i forkant av derbyet. Begge lagene hadde startet sesongen katastrofalt og de to naboene i Nord-London lå på de to siste plassene i 1st Division. Tottenham hadde tapt 9 av de siste 11 ligakampene, og Arsenal uten seier på de siste 9! Det var med andre ord et realt bunnoppgjør denne oktoberkvelden i Nord-London. 

35.194 tilskuere fikk se at mannen med flest klubbkamper for Spurs, Steve Perryman, var spilleren som skulle sende Spurs i ledelsen foran Park Lane. En scoring gull verdt for Spurs og kampen bølget frem og tilbake den neste halvtimen. Det var en overraskende god kamp mellom to lag desperate for poeng. Det skulle komme flere scoringer. 

Martin Peters reiste seg på bakerste stolpe og headet ballen inn foran mål der Martin Chivers sprintet mot ballen. I krigen om ballen fikk han en touch med hodet og det sto 2-0 til Spurs! Sjansesløseri på begge sider, kampen åpnet seg opp, og med et tverliggertreff var Tottenham nærmere 3-0 enn Arsenal en redusering. Det endte 2-0 i dette ekstremt viktige derbyet.

De allerede nevnte spillerne var sentrale for Spurs på 70-tallet, men på laget fant vi også Pat Jennings, Cyril Knowles, Terry Naylor og ikke minst Mike England. 

Tottenham Hotspur - Arsenal 2-0 (Perryman, Chivers)

White Hart Lane, 4. april 1983

Påsken 1983 var liljehvit. 4,5 år etter at Tottenham hadde tapt 0-5 på hjemmebane skulle hevnen endelig komme - og den var søt. Grusomt og blodig for Arsenal sin del. Et stakkarslig Woolwich-lag skulle bli sendt hjem i skam. Keith Burkinshaw uttalte at han var spesielt fornøyd med resultatet.Tapet i 1978 kom i Burkinshaws første sesong som manager i førstedivisjonen. Det gjorde vondt, men Arsenal ble spilt av banen i påsken i 1983, og det utviklet seg til en av tidenes North London Derbies - sett fra et Tottenham-perspektiv.

Etter 10 minutter kom det første målet, etter 18 sto det allerede 3-0. Forsvaret til Woolwich var nervøse og gjorde feil på feil. Det var etterhvert bare et spørsmål hvor stor seieren skulle bli. Backen Chris Hughton scoret det første målet, det første av to. Selv om Hughton var irsk var han et Tottenham-produkt som vokste opp i Forest Gate, som ligger i nordøst-London. Det var enda viktigere i slike kamper, som vi også har sett i nyere tid. 

At det skulle være en annen ung mann fra Spurs-akademiet som også noterte seg for to mål til gjorde ting om mulig enda bedre. Alan Brazil scoret det femte målet, men det var 2-0 scoringen til Falco fra Bethnal Green var et absolutt kremmerhus av et mål. Et innlegg fra Galvin ble truffet klokkerent av Falco på kanten av sekstenmeteren på volley og ballen suste inn som en rakett i det røde buret.

Vi har allerede nevnt Danny Rose sin utenomjordiske scoring i 2010 og Kanes sensasjonelle verdensklassescoring noen år senere, men dette var også av aller ypperste nivå. 5-0 til the Mighty Spurs. God påske!

Tottenham Hotspur - Arsenal 5-0 (Hughton 2, Falco 2, Brazil)

Wembley Stadium, 14. april 1991

For ett år siden var følgende avsnitt inkludert i denne spalten. Det ville være en skam å utelate dette derbyet. Ryktet skal ha det til at Gazza var ekstra motivert denne dagen. I disse kampene er det sjeldent man trenger noe mer enn det som allerede ligger i dagen.

Spurs hadde hentet Paul Gascoigne fra Newcastle United i 1988. Han var noe for seg selv. En entertainer i limboen mellom geni og galskap. I en viktig kamp kunne man trenge litt av begge deler og det skulle man få. For første gang skulle semifinalen i FA-cupen spilles på Wembley. Det var mye motstand mot dette, men at akkurat denne kampen skulle bli Arsenal mot Tottenham Hotspur gjorde det til en helt spesiell begivenhet.

Nord-Londons to store giganter mot hverandre. Arsenal var store favoritter og vant ligaen i 1990-91. De kunne komme til å bli de første til å bli dobbelmestere for andre gang i historien. I slike kamper trenger man da kanskje det lille ekstra, genialiteten, å prøve på det umulige.

Gazza hadde det fått for seg at Arsenal hadde fått sydd cupfinaledressene allerede før semifinalene, det var det i alle fall hva ryktene sa. Gascoigne var oppjaget. Spillerne kom ut på det gamle Wembley. Arsenal - det beste laget i England i 1991 tapte en ligakamp den sesongen. Spurs - erkefienden, havnet på 10. plass. Denne ettermiddagen var ting annerledes.

Det var gode spillere på Spurs, for all del. Vår egen Erik Thorstvedt, the Viking. Kaptein Gary Mabbutt. Nayim. Og ikke minst storscorer Gary Lineker. Men Gazza, altså. Etter 5 minutter får Spurs frispark 32 meter fra mål. Gary Lineker jogger forbi Gazza og hvisker at han skal skyte. David Seaman står i mål for Arsenal. Bare en gal mann prøver fra et sånt hold. Denne mannen heter Paul Gascoigne.

Gazza tar tilløp og treffer ballen perfekt. Resten er historie. Og historisk er også kommentator Barry Davies legendariske linjer: «Is Gascoigne going to have a crack? He is, you know….OH, I SAY! Brilliant! That….is….Schoolboys’ Own Stuff!”

Seaman setter seg ned, like forvirret som noen år senere da Ronaldinho skrudde ballen i krysset på et langt dårligere frispark. Sjekker man forklaringen av Boys Own Stuff er det en beskrivelse av menn som prøver på modige ting, som en helt i et eventyr. Eventyrlig skulle det bli.

Gary Lineker satte nemlig følelsene i kok i det 10. minutt med å sende Spurs opp i 2-0. 

Men fansen skulle få anledning til å svette i god gammel Spurs-tradisjon - reduseringen til Alan Smith kom i det 45. minutt.

Kampen som ingen ville tape ble imidlertid spikret med Linekers andre scoring, 3-1 til Spurs med 12 minutter igjen å spille på klokken. Men alle snakket om Gazzas frisparkmål fra umulig hold. For de av dere som ikke har sett dette målet, er det absolutt obligatorisk for en Spurs-fan. Herrejemini. Slike øyeblikk lever man for.

Tottenham Hotspur - Arsenal 3-1 (Lineker 2, Gascoigne)

White Hart Lane, 22. januar 2008

Da jeg gikk igjennom derbykampene på 2000-tallet var det lite å hente. Det var med god avstand det tiåret der vi virkelig slet med å slå erkefienden. Det var mange kamper der vi spilte godt, men utligningen kom sent i kampen. I andre kamper, var det klasseforskjell mellom lagene. Det var nærmest slutt på seiere mot Arsenal. De var så suverene.

Men så skulle lagene møtes i ligacupens semifinale. Det tok ikke mange minuttene før Spurs-fansen jublet for første gang den kvelden. Et raid av Jermaine Jenas, en spiller som ofte sto frem i akkurat disse kampene endte med 1-0. Det var noe energisk med Spurs denne kvelden. Nervøsiteten var som blåst bort. Et frispark etter 27. minutter endte med at Bendtner sendte ballen i eget nett på en nydelig heading!

Dimitar Berbatov ble så spilt fritt gjennom for så å sende ballen i stolpen...skulle dette gå galt igjen? Ofte kan det høres ut som en klisje, men 2-0 til Spurs føltes ut som en farlig ledelse. Nervene skulle roes rett etter pause da hele den liljehvite delen av Nord-London ble sendt til himmels. 3-0 til the Mighty Spurs på en kontring ekspedert av Robbie Keane.

Et brassespark fra Bendtner holdt på å gå inn rett før dødsstøtet kom signert av Aaron Lennon. Rundt timen var farsen komplett for Woolwich. 4-0 kom på en nydelig kontring. Desperate Arsenal-spillere kastet seg inn i taklinger, men de hadde mistet kontrollen. Et trøstemål fra Adebayor på langskudd skulle de få før Jenas ble spilt gjennom, slo en strøken tunnel og parkerte en forsvarer på høyrekanten før han nonchalant la inn til Steed Malbranque som satte inn 5-1 og gjorde kvelden komplett.

Nesten ti år senere er det rart å tenke på hvor mye som har skjedd siden den gang. Klubbene har gått i motsatt retning…

Tottenham Hotspur - Arsenal 5-1 (Jenas, Bendtner (selvmål), Keane, Lennon, Malbranque)

White Hart Lane, 30. april 2017

Dette var kampen vi ikke kunne tape. Siste North London Derby på White Hart Lane. Det skal ikke tapes. Hele sesongen hadde vært en suksess. Vi hadde tatt steg siden vi mistet 2. plassen til nettopp Arsenal året før. Utviklet laget videre, men likevel. Dette var mot Arsenal, selv om det er lenge siden forrige ligaseier fra den røde siden kan man aldri føle seg sikker. 

I starten av kampen var Spurs frempå flere ganger uten å skape de helt store sjansene. Arsenal var frempå, men en inngrepen fra Lloris var nok til å rydde unna. Så steg trykket fra Spurs. Kane driblet seg fri på kanten, får skutt, ballen treffer et Arsenal-bein og spretter perfekt for Alli som kunne heade ballen i nettet! Eller? Hæ? Gikk den utenfor? Det var vanskelig å skjønne at Dele ikke satt den sjansen, slike sjanser må man sette i NLD. Sjansesløseriet skulle fortsette.

Det var bare Spurs nå. Heung Min-Son drar seg fri på venstrekanten og skyter, redning fra Cech, ballen faller perfekt for Eriksen som kan putte den i mål…over. En sjanse han setter 9 av 10 ganger. Nei og nei, ikke i den siste kampen mot Arsenal på White Hart Lane.

Fortvilelsen var stor, Pochettino var oppgitt. En sjanse fra Ramsey holdt på å gi de røde en ufortjent ledelse, men en veldig god inngripen av Lloris sørget for at vi fortsatt holdt nullen. Etter pause fikk Wanyama, Son og Kane sjansen uten at de fikk hull på byllen. 

Men scoringen skulle komme.

Alli drar seg ned mot dødlinjen i feltet. To spillere følger han og Dele legger den til Eriksen som kommer på løp. På vei mot mål og med død vinkel dribler han seg mellom to forsvarere og forbi den tredje. Eriksen kommer til skudd, ballen går via keeper, i stolpen og tilbake til Alli som igjen er på riktig plass. Omringet av tre Arsenal-spillere er det han som er først på ballen og det står endelig 1-0! 

Bare minutter senere økte vi ledelsen. Harry Kane drar av en finte, Gabriel går fem på og tar krokfot på Kane. Straffen settes med kirurgisk presisjon nede i hjørnet. Både Vertonghen og Kane hadde deretter enorme sjanser, seieren kunne ha vært mye større. Men gleden over å ta seieren i det aller siste derbyet på White Hart Lane var enorm.

Så fortjent! Vi spilte dem av banen. 

De var heldig som slapp unna med 2 i sekken. 

Tottenham Hotspur - Arsenal 2-0 (Alli, Kane)

Ha et godt derby alle sammen og lykke til! Come on You Spurs!


Siste på forumet