Ikke la oss bli helt Arsenal

Foto: Carl Recine / Reuters
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Skuffelsen etter at vi røk i semifinalen mot United er fortsatt tilstede. Men la oss ikke bli helt Arsenal. 

Nok en gang kom til kort i en viktig kamp. Selvransakelsen er i gang på alle nivåer. Usikkerheten sprer seg blant Spurs-fansen.

Det er små marginer som skiller et tap fra et avansement videre. Vi så det i fjor mot Chelsea i semifinalen, vi så det igjen mot Juventus i Champions League og på nytt mot Manchester United. 

HER KAN DU LESE ALLE SAKENE I SERIEN BILL NICS ARV

Burde vunnet to av tre 

Av de tre motstanderne var det faktisk Manchester United som presterte best. Likevel skulle man alt sett under ett vunnet to av de tre kampene. Men også mot United kunne vi ha vunnet med mer flyt. Manchester United var ikke flere hakk over oss, de vant og derfor var de bedre. 

Det er ikke slik fotball fungerer. Hvis man ikke hadde skjønt det før skulle ligatittelen til Leicester være det endelige beviset for at skudd på mål, ballbesittelse eller for den del hvor attraktivt man spiller ikke spiller noen rolle. Skal man vinne titler, må man score flere mål enn motstanderen. Det er egentlig alt man trenger å vite. Hvordan man kommer dit er etter en vunnet kamp ikke relevant for resultatet. 

At å holde med Spurs handler mer enn om å vinne pokaler - det skjønner vi alle. Men likevel har vi lyst å vinne noe. 

Ikke la tapet ta for stor plass

Så tapte vi FA-cupsemifinale nummer åtte på rad. Det er for lengst et faktum, men la det ikke ta for stor plass. Denne klubben, dette laget og denne fansen er med på en reise som skal fortsette neste sesong. Inn i en flunkende ny stadion med euforiske fans som endelig har lagt Wembley bak seg. 

Vi har tapt mange av disse kampene under Pochettino. Men det er lett å glemme at man må først være i posisjon for å tape toppkamper. Det er mer interesse rundt Spurs enn før. Vi er mer hatet enn før og det skyldes en ting. Klubben er et av de beste lagene i en av de beste ligaene i verden. 

Mye moro på veien

Det er lett å surmule for at vi nok en gang taper en semifinale. Men la oss ikke bli helt Arsenal.  La oss stikke en finger i jorden. Vi har ingen grunn til å forvente suksess, vi har derimot all grunn til å tro at den kommer. Det er mye moro på veien også - og la det ikke forsvinne.

Vi mangler det siste lille. Men vi har det meste av resten. Min tro på at vi har gode år foran oss er uforandret. At pressen og rivaliserende fans gnager om at vi ikke er i stand til å vinne noe, vil være sant inntil vi faktisk gjør det. At vi er verdt diskusjonen skal vi ta med oss som bekreftelse på at vi gjør noe riktig. I min tid som supporter ble vi aldri tatt seriøst. Nå blir vi det, det finnes ikke noen annen mulighet. 

Sesongen vi egentlig ikke skulle få til noe

Denne sesongen skulle vi egentlig ikke få til noe. Vi skulle spille på Wembley og sakte, men sikkert skulle boblen sprekke. I skrivende stund er det bekreftet at vi legger Arsenal bak oss på tabellen for andre år på rad og vi trenger syv poeng på fire kamper for å bli beste lag i London. Det er noe vi ikke har vært siden Gerry Francis var manager i klubben og Jürgen Klinsmann spilte sin første sesong for Spurs. 

Det gjenstår fire kamper i Premier League. Watford, West Bromwich Albion, Newcastle og Leicester. Vi må vinne et flertall av disse kampene for å sikre Champions League og med all mulig optimisme for øvrig, en femteplass for Pochettinos menn vil stikke alvorlig kjepper i hjulet for hele prosjektet.

Penger, penger, penger

Champions League på det nye Lane vil derimot gi oss vind i ryggen og muligheten til å hente flere spillere av kaliberet til Lucas Moura. Vi trenger å bygge stallen videre, gjøre den mindre sårbar for skader og holde stammen i laget samlet. Det krever at vi gjør jobben i de gjenstående kampene, det ville gi oss Champions League for tredje sesong på rad - og Chelsea og Arsenal vil måtte reise rundt til grisgrendte strøk for å spille fotball på torsdager. 

Mourinho er en vinner. Han er en plagsom, irriterende, arrogant type som spiller møkkafotball med sine lag, men han vinner. Han har også en av de tykkeste lommebøkene i verdensfotballen. I samme by har du et statsfinansiert lag som spiller i lyseblått.

Det er klart at media vil vinkle det slik at det er mannen Mourinho og mannen Guardiola som skaper disse lagene og vinner trofeer. For all del er de flinke på det de gjør, men gi dem ansvaret for Grimsby Town eller Gillingham - og selv de skal slite. Det rekker egentlig å fjerne de ubegrensede budsjettet de har og realitetene er der. De spiller i en egen økonomisk liga, likevel er det Spurs som skal føle seg som tapere. Man kan ikke forvente å vinne trofeer i konkurranse med slike klubber, ei heller med Chelsea, Liverpool eller Arsenal - som alle knuser vårt lønnsbudsjett.

Vinnere gir aldri opp

Men likevel har vi gjort det. Ja, vi har hatt våre tap her og der, men utenom det er vi et forbannet godt fotballlag, så la oss slutte å la dem, og oss selv, prate ned våre prestasjoner. La oss hylle det laget som vil være å finne tilbake på Tottenham-jord høsten 2018. Ikke gi opp, vinnere gir aldri opp. La dem fortelle den historien etter vi har lykkes. 


Siste på forumet

  • Ingen meldinger