Revansjens time

Foto: David Klein
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Tapet mot Arsenal tidligere i måneden er glemt. Siden den gang har suksessen stått i kø for Spurs. Nå møter vi erkerivalen igjen. 

Vi har blitt vant til at strømmen har snudd i Nord-London de siste årene. Årets første North London Derby endte imidlertid med såret stolthet og hoverende røde og hvite horder - med rette. Nå står et nytt NLD for døren, og selv om det er snakk om ligacupen er det mye på spill. 

LES ALLE UTGAVENE AV BILL NICS ARV HER

Jeg har vært tilstede på mange kamper mot Woolwich. La oss bare ta en liten digresjon først som sist. Woolwich befinner seg sør i London. Det er her Arsenal egentlig kommer fra. Helt til eierne deres bestemte seg for å invadere Tottenhams territorium - nord i byen. Verre skulle det bli. Woolwich jukset seg til opprykk ved hjelp av korrupsjon og bestikkelser og rivalriet var et faktum. Plague on the Arse. 

Vårt motstykke

Disse kampene betyr alltid noe mer. De betyr så mye at man ville ha savnet dem om de ikke var der. Kampene man elsker å vinne og hater å tape, som klisjeen skal ha det til. De ekle smilene, den hoverende fansen, St. Totteringham’s Day. De er vårt motstykke. Alt det vi ikke er. Alt det vi ikke ønsker å være. 

Forklaringen er enkel, men den kan ikke forklares. Den må føles. En følelse av noe som er galt, noe som ikke er som det skal være. Arsenal. Kanonen. Nei, det er bare feil. Vi kunne ikke vært Arsenalfans, fordi vi er Spurs. Slik er det bare. Denne følelsen er ekstra sterk når vi taper, den følelsen du har når du akkurat har kommet inn på White Hart Lane og matchvinnerscoringen allerede er scoret - etter 3 minutter - for bortelaget. 1-0 to the fucking Arsenal. Hjelpes. 

Eller når vi vinner. Det er deilig. Slike dager det er godt å være fan. La oss derfor snakke om de kampene som lyste opp Tottenham-himmelen. Her er fem derby fra de siste ti årene.

29. oktober 2008 
Arsenal - Tottenham Hotspur 4-4 (Bentley 13', Bent 65', Jenas 89', Lennon 90')

Kanskje er det litt rart å ta med en uavgjortkamp i denne samlingen. Men det var ikke hvilken som helst kamp. Dette var sesongen med to poeng etter åtte kamper. Selveste Tottenham lå i fare for å rykke ned. Riktignok var det tidlig i sesongen og vi hadde vunnet ligacupen sesongen før, men maken til begredelig start på sesongen skulle man lete lenge etter. 

Ut dro Juande Ramos - inn kom Harry Redknapp. Det var bra å få inn en manager som spillerne skjønte, utenom Roman Pavlyuchenko da, som fikk høre at han skulle «fucking run around a bit». 

Spillerne responderte. Kampen var ikke engang kvarteret gammel da Bentley scoret fra rundt 40 meter. Uhørt å score på den måten, og så mot eks-klubben attpåtil. Eufori. Silvestre av alle skulle score en utligning før pause før Gallas og Adebayor ga dem en 3-1 ledelse. Det gikk ikke lange tiden før Darren Bent reduserte til 3-2, men alle liljehvite håp ble knust et minutt senere - 4-2 ved Van Persie. Tapet var ventet, og Woolwich var bedre. 

Minuttene tikket avgårde. Ett minutt igjen på klokken og Jermaine Jenas dro med seg ballen – la ballen i krysset. 4-3. Muligheten er der. Helt uventet. Kan Arsenal virkelig rote det til? Laget med to poeng etter åtte kamper mot et av ligaens beste mannskap. 
Luka Modric fikk ballen, sleivet den avgårde. Åhh, ballen gikk i stolpen! Men Aaron Lennon på løp var der...skal han...? Ja! Han dyttet ballen inn og 4-4 langt på overtid er et faktum! Deilig. Det ene poenget føltes som en seier. 

LES ALLE UTGAVENE AV BILL NICS ARV HER

14. april 2010 
Tottenham Hotspur - Arsenal 2-1 (Rose 10', Bale 47')

Jeg satt i Würzburg og var midt i skriftlig eksamen - den avsluttende eksamen likefullt. Neste morgen hadde jeg timevis med svetting foran meg. Fokuset skulle være på å bli ferdig med legestudiet - men derbyet måtte sees. På plass på puben stilte undertegnede - det var ingen tvil. Harry Redknapp hadde tatt det merkelige valget å sette inn 19 år gamle Danny Rose. Debut for Spurs, mot Arsenal. Snakk om å øke presset på en ung spiller. Så skulle Rose gjøre noe som aldri vil bli glemt. Mannen ble udødelig. 

Han scoret ikke mot Arsenal, det var noe mer enn det. Det kan ikke beskrives som en simpel scoring - dette var noe helt annet, en annen idrett. Corner til Spurs i det tiende minutt. Modric slo hjørnesparket fra høyrekanten. Almunia bokset ballen utenfor farlig område. Lite kunne spanjolen vite hva som så skulle skje. Noen få sekunder senere skulle et prosjektil av en ball fyke i nettet. Danny Rose klinte til med venstrefoten på volley - fra 35 meter. Fantastisk! Sjokkåpningen gjorde at Spurs gikk til pause med ledelse. Gareth Bale økte ledelsen rett etter pause. 

Rose var allerede tatt av banen da dagens andre helt var ferd med å vise seg frem. Heurelho Gomes spilte en av sine aller beste kamper for Tottenham denne dagen - han var i det umulige hjørnet. Blekksprut. Arsenal fikk sin trøstescoring ved Bendtner, men Gomes var utrolig god. Van Persie hadde kommet inn sent i kampen og kunne scoret hattrick. Men det skulle ikke skje. Slukøret dro de hjem. Snakkes. 2-1 to the mighty Spurs.

20. november 2010 
Arsenal - Tottenham Hotspur 2-3 (Bale 50', van der Vaart 67' (straffe), Kaboul 86')

Dette var også en kamp som ble spilt i sesong der vi gikk inn i kampen som underdog. Kampen ble også spilt på bortebane og de rødhvite gikk oppskriftsmessig opp i ledelsen ved mannen med tidenes mest provoserende flir - Samir Nasri. De økte til 2-0 ved tidenes mest irriterende hår, Chamakh, etter den første halvtimen. Men kampen var ikke kjørt. 

En lang ball fra Benoit Assou-Ekotto ble headet videre av Jermain Defoe. Van der Vaart flikker ballen videre til mannen som var i ferd med å utvikle seg til et fenomen i Spurstrøya. Gareth Bale får med seg ballen, avanserer og sender ballen sikkert ned i venstre hjørne. Kampen bølger frem og tilbake og drøye 15 minutter senere er det frispark til Spurs - Fabregas med hands - straffe til Spurs. Van der Vaart stepper opp. 2-2 og springer bak mål på sitt krokkete Van der Vaart-vis. Han hysjer til Arsenalfansen. 

Vi er med. Vi herjer. Spurs er virkelig tilbake blant de store nå. Gomes gjør en matchvinnerredning mot Fabgreas. Og dette er dagen vår. Koscielny lager frispark mot Bale. Van der Vaart slår frisparket som forlenges av Younes Kaboul - i det lengste hjørnet. 2-3 på det nye biblioteket. Seier og tre poeng. Endelig borteseier mot the Scum.

7. februar 2015 
Tottenham Hotspur - Arsenal 2-1 (Kane 55', 86')

Who’s name is Harry Kane? Det spørsmålet var det en Jack Sparrow i Arsenaldrakt spurte seg etter at Woolwich hadde slått Aston Villa 5-0 helgen før derbyet. Om spørsmålet var alvorlig ment, fikk vi aldri vite. Men svaret var tydelig nok. 

Harry Kane kom, scoret og vant Nord-London. Det var denne våren at Harry Kane for alvor vokste til å bli den legenden han skulle bli for Spurs. He’s one of our own. Özil satte inn 1-0 tidlig i kampen. En snikende følelse av et tap var på vei. Jeg hadde opplevd å tape mot the Scum på White Hart Lane før - det var ikke noe jeg hadde lyst å oppleve igjen. Men denne dagen var det Tottenham som ville mest. Og mest av alt, mannen som ble avvist av Arsenal som en liten kid. Utligningen var mer enn fortjent. 1-1 ved Harry Kane. Men selve kronen på verket var på vei. 

Spurs var mye bedre i dette derbyet, skulle det ende med uavgjort? Da kom øyeblikket som jeg fortsatt kan huske hvis jeg lukker øynene. Bentaleb slår en ball inn feltet - White Hart Lane går inn i en annen tidssone. Ballen flyter, Kane står i feltet og beveger seg mot ballen. Han letter...sakte kino. Han treffer med pannebrasken. Det er mål lenge før DET ER MÅL. Stadion eksploderer. Alle går fullstendig av skaftet. En av tidenes beste headinger på White Hart Lane blir matchvinnerscoringen i North London Derby. Nord-London er vårt og kongen heter Harry Kane.

30. april 2017 
Tottenham Hotspur - Arsenal 2-0 (Alli 55', Kane 58' (straffe))

Spenningen før dette derbyet var til å føle på. Siste North London Derby på ærverdige White Hart Lane. En kamp som ikke skulle tapes. Med fem kamper igjen å spille hadde Spurs 14 poengs ledelse på erkerivalen. Før runden var vi også fire poeng bak Chelsea og et tynt håp om seriemesterskap eksisterte fortsatt. 

Denne ettermiddagen handlet om et lag i hvitt som spilte Woolwich fullstendig av banen. Arsene Wenger - som hadde påført oss så mye smerte i sin tid som sjef - resignerte i pressesonen: “Tottenham fortjente å vinne”. Det var ikke det at uttalelsen i seg selv var oppsiktsvekkende om det hadde kommet fra noen andre enn akkurat Wenger. Men Wenger sa aldri noe sånt om Spurs. Det satt langt inne. 

Mannen som aldri så noe feil med eget lag måtte innse at laget hans var noen nivå for dårlig denne dagen. Denne kampen burde Spurs hadde vunnet med kalassifre. Vi gjorde aldri det, men på sånn en dag, da vi fikk en strålende kamp mot erkerivalen som siste derby på White Hart Lane, kunne man ikke klage. 

Alli scoret 1-0, og da Gabriel klønete felte Kane og vi fikk sjansen til doble ledelsen var det aldri noen sjanse for Arsenal å hente inn igjen ledelsen. De var ikke i nærheten. Måtte det første derbyet på den nye stadion bli like bra! 

Men først stikker vi gjerne av med avansement i Carabao Cup fra Emirates.


Siste på forumet

  • Ingen meldinger