4 dager i himmelen - under en askesky

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Her får du en sniktitt på innholdet i neste medlemsblad.

Vi sender ut et rykende ferskt medlemsblad selv i koronatider. I bladet har vi blant annet tatt med denne artikkelen, som først sto på trykk i 2010. Hvis du vil ha mer av deilig Spurs-stoff som dette, men ikke er medlem er det bare en ting å gjøre: Meld deg inn i dag og gjør det her

I disse dager er det ti år siden Tottenham kvalifiserte seg til Champions League for første gang, og også den gang var det unntakstilstand i Europa, om enn ikke i samme grad som nå. Et vulkanutbrudd på Island gjorde flere norske Tottenham-fans askefaste i London mens Tottenham slo Arsenal og Chelsea på få dager og tok et langt skritt mot Europas gjeveste selskap. God lesning! 

Eyjafjallajökull er den sjette største isbreen på Island. Under breen ligger en vulkan som sist hadde utbrudd i årene 1821 til 1823. Deretter var den inaktiv i 187 år. Like etter midnatt den 14. april 2010 finner et nytt utbrudd sted, og en voldsom sky av vulkansk aske og røyk stiger flere kilometer til værs. En stor del av flytrafikken i Nord-Europa må innstilles på grunn av den enorme askeskyen som driver østover, og kl 10:00 den 15. april 2010 blir hele luftrommet over Norge stengt. Dette betyr også fortsettelsen og slutten på et av nyere histories vakreste eventyr…

Klokken er 05:50 norsk tid den 13. april 2010. Undertegnede blir plukket opp hjemme av gode kamerater og medsupportere. I bilen sitter Jan Arve, Stian og Magnus. Latteren sitter ikke så løst som vanlig. Mye fordi fuglene fortsatt sover, men mest fordi spenningen i kroppen ikke er til å ta feil av. For min egen del venter kamp nummer 9 på White Hart Lane og jeg kan tragisk nok ikke vise til en eneste trepoenger. Tre ganger tidligere har jeg sett Spurs hjemme mot erkefienden, noe som har resultert i 2 x 2-2 og 1 x 1-3. I sistnevnte oppgjør ledet vi 1-0 før vi til slutt ble stående i gapestokk på Park Lane foran mobben i det sørvestre hjørnet av stadion. Statistikk og smerte til tross; nok en gang går jeg all-in. I morgen kveld venter himmel eller helvete når vi møter Arsenal for 146. gang. Min egen selvtillit er naturligvis ikke på topp og jeg er kritikkverdig forberedt og innstilt på nok en skuffende, eller i verste fall, ydmykende opplevelse.

Noen timer senere sjekker vi inn på Melbourne House Hotel i 79 Belgrave Road, bare noen få hundre meter fra Victoria Station. Dagen før dagen slås i hjel ved ulike vannhull før vi til kvelden setter kursen mot Stamford Bridge for å se serielederen ta imot et Bolton-lag som fortsatt kjemper for tilværelsen. Etter tips fra taxisjåføren blir vi enige om å tilbringe timen før kamp på SO Bar. Puben ligger kun et steinkast fra entreen til West Stand og skal være et av de bedre stedene å gå for å oppleve stemning før og etter kamp ved broen. Med fiendtlig og nedlatende holdning må vi raskt innse at også Chelsea har en hard kjerne. Puben er smekk full, det synges unisont, og selv for fire liljehvite sjeler er det umulig å ikke la seg rive med. Halvveis nede i den andre pinten snur likevel stemningen, vel og merke for vår egen del. Etter å ha hørt den ene anti Tottenham-sangen etter den andre blir det til slutt umulig å dra på smilebåndene. Det hele topper seg når samtlige inne på puben syngende går ned på kne. Fra før er vi omtrent de eneste som er kledd i sivilt, og mer overbevisende blir det ikke når vi sekunder senere er de eneste som ikke har gått ned i knestående, og det midt på gulvet! I suverent mindretall kommer vi oss raskt ned på kne før vi benytter første gode anledning til å forlate stedet. Likegyldigheten min til Chelsea forsvant faktisk på SO Bar den kvelden. Litt godt, egentlig.

6 Chelsea kampen ble sunget og sett fra Park Lane. 850

På veg til inngangen vår får vi bekreftet at serielederen ER en liten klubb. Utenfor stadion møter vi flere Chelsea-ansatte i uniform som desperat forsøker å bli kvitt usolgte billetter. Rett og slett en skam for en klubb som få runder før sesongslutt fortsatt kjemper om tittelen. Stemningen inne på stadion blir en gedigen skuffelse, og når Jan Arve sovner for andre gang finner vi det like greit å forlate broen.

Klokken er ett eller annet ganske tidlig på morgenen onsdag den 14. april. Til tross for gårsdagens obligatoriske clubbing-økt går det relativt greit å ønske dagen velkommen. For å gi mine sovende romkamerater en perfekt start på dagen derpå lar jeg iPod-anlegget runge med maksimalt volum: "I gotta feeling. That tonight's gonna be a good night. That tonight's gonna be a good night. That tonight's gonna be a good, good night!" Sangen skulle vise seg å ikke bli helt upassende. Midt i sangen kan jeg så vidt høre romtelefonen ringe. I resepsjonen står Geir Ove og Bjørn Øyvind klare til å slutte seg til gjengen.

Uniformerte og klare til kamp forlater vi hotellet ca klokken 14:30 lokal tid. Geir Ove har regien for dagen klar i form av en egen pilgrimsferd fra tiden han bodde i London. Vi tar Piccadilly Line til Turnpike Lane og starter ferden mot N17 på The Westbury i 57 Westbury Avenue. Vi er helt alene på puben men pilsen smaker likevel fortreffelig under blå himmel og sol. Til fots går turen videre til The Poachers i 423 Lordship Lane. Her blir vi møtt av fire unge gutter som er ihuga Tottenham-supportere, og det tar ikke mange sekundene før Spurs Medley runger gjennom lokalet. Noen pints og slag biljard senere sitter vi på buss nr 243 på vei til The Elmhurst som ligger i 131 Lordship Lane. Stemningen er i ferd med å bli virkelig god og vi tar oss tid til et par runder til før vi legger ut på siste etappe av pilgrimsferden. Syngende går vi gjennom Bruce Castle Park, og når synet av bærekonstruksjonene på WHL dukker opp over hustakene kjenner man på hele kroppen at man er hjemme. Noen fotballspillende guttunger roper "YID AARMEEEY" i det vi passerer og vi svarer selvsagt med noen utvalgte strofer. Bare noen meter fra High Road passerer vi en ung jente som er ute og triller datteren sin. Pekende ned i barnevognen synger jeg forsiktig "Yiddo! Yiddo! Yiddo!" hvorpå moren svarer "Actually she IS a Yiddo. And right now she's telling me she wants you to sing her a song!" Trebarnsfar som jeg er finner jeg det plutselig vanskelig å holde tårene tilbake…

4 Bricklayers 2 timer før Arsenal kampen. 850

Klokken 17:30 entrer vi bakgården på Bell & Hare. Solen skinner, stemningen er avslappende og god, og kun de ivrigste har funnet veien til kranene. Vi er blant de ivrigste. Vi rekker knapt og snu den første pinten før det ropes om Bricklayers. Noen hundre meter High Road tilbakelegges i rekordfart og vi er fremme ved siste stopp før kampen. Denne gangen av det obligatoriske slaget.

Det er fortsatt 2 timer til kamp og lokalet er bare minutter fra å fylles til randen. Noen mugger med øl gjør underverker for allerede såre ganer. Hvis stemningen på SO Bar ved broen var god kan den neste halvannen time på Bricklayers best beskrives som enestående. Historisk. Rett og slett all-time-high for min egen del. Sanger og chants kom som marineblå perler på en liljehvit snor og jeg fant det alvorlig tilfredsstillende og bli tilropt som "Yiddo" for første gang i mitt liv. Lokale helter ropte "Norway, give us a song…" og Norway Tottenham har vel sjelden dominert mer en hva vi gjorde på Bricklayers denne kvelden.

I fantastisk form og klar for krig nærmest løper vi til stadion. Jeg har aldri gått lei av å gå trappene opp til tribunen og samtidig kjenne lukten av hellig gress. Denne gangen ble intet unntak. Stemningen inne på stadion var allerede elektrisk og med ett var det siste lille av pessimisme borte og selvtilliten hadde nådd nye høyder. Kampen blåses i gang.

Enkelte opplevelser i livet er irriterende vanskelig, ja nærmest umulig, å beskrive. Som for eksempel helvetesuka i militæret, drømmekonserten med favorittbandet, følelsen av å bli far for første gang, følelsen av å bli far for andre gang, for ikke å glemme følelsen av å bli far for tredje gang. Eller å være tilstede på White Hart Lane når Tottenham scorer mot Arsenal. Debutanten Rose skrev seg inn i historiebøkene ved å gi oss et slikt øyeblikk. En slik opplevelse. Å forsøke å gjengi scoringen med ord er bortkastet tid. Et søk på YouTube er det nærmeste man kommer. Takk, Gud, for at jeg var tilstede.

En svært opplagt Van Persie og en dansk scoring i det 85. minutt hjalp lite. Gomes, Assou-Ekotto, Dawson, King, Kaboul, Bale, Huddlestone, Modric, Rose/Bentley, Pavlyuchenko/Crouch og Defoe/Gudjohnsen hadde alt og akkurat det som skulle til for å sikre vår første seier over erkefienden siden Steffen Iversen og Tim Sherwood senket Wengers menn i det herrens år 1999. Brølene og stemningen under og etter dommerens sluttsignal fortalte alt. En forbannelse var brutt, avstanden ble mindre og livet ble enklere å håndtere. I noen sekunder er ikke menn lenger menn. Det klemmes, det kysses, og tårer felles.

Tilbake på Bricklayers må jeg bare erkjenne at jeg ble rammet av både apati og likegyldighet. En berusende god likegyldighet. Alle bekymringer var borte. Jeg som hadde ventet i årevis på seiersfesten etter kampslutt ble bare sittende å se og høre. Og nyte. Hvert minutt. Hvert sekund. En av de viktigste og beste opplevelsene i mitt liv hadde nettopp blitt historie. Og takket være en askesky skulle eventyret få et kapittel til…

Vi møtte askenyheten med latter. Yeah right! Dette var for dumt til å være sant. Det viste seg likevel at vi faktisk var askefast i London. Kastet ut av Melbourne House Hotel var vi også.

Ut på gata bar det. Askefast og uten et sted å bo tuslet vi i retning av Victoria Station, litt forvirret, men fortsatt beruset av en herlig likegyldighet. Vi slo jo Arsenal i går, trengte vi noe mer? Utmattet etter ca 300 meters gange bestemte jeg meg for å bare prøve lykken ved ett av de mange hotellene i gata. Det var da hun dukket opp. Askeprinsessen i eventyret, resepsjonisten Ana fra Italia. Siden Ana sin eneste kollega var askefast på kontinentet måtte hun jobbe fra tidlig morgen til sent på kveld. Til tross for dette strålte hun som en sol og overrasket faktisk med hjemmelaget frokost på sengen den ene dagen. Alexander Hotel i 13 Belgrave Road var alt annet enn stort og flott. Men der ble vi i hvert fall værende. Mye takket være Ana. Og mye lenger enn planlagt. Heldigvis.

Det er lørdag 17. april klokken 16:00. Vi er tilbake på Bricklayers. Vi er kun halvannen time unna starten på nok en stor opplevelse. Stemningen i lokalet er nesten like bra som på onsdagen. Det vil si sånn ca sinnssykt bra! Sangene handler dog omtrent like mye om Arsenal som de gjorde sist, og selvfølgelig litt om Chelsea, og om Rose. "Danny, Danny Rose!"

Dommer Phil Dowd blåser kampen i gang. Vi dominerer fra første stund, og dominansen varer kampen ut. Fyldige kampreferat finnes det flust av på nettet, så jeg velger heller den umulige oppgaven med å prøve å beskrive stemningen, temperamentet, lydnivået og den kontinuerlige syngingen i drøye 90 minutter. Opplevelsen, altså. "Skal Defoe ta straffen?" Jeg tror ikke noen med tilhørighet til hjemmelaget har hjertet på riktig sted idet Defoe tar fart. Ikke bare er hjertet i halsen. Det er nær ved å stoppe også. Men neida. Om det er asken fra Island eller ikke; vinden blåser i hvert fall i riktig retning. Og så var det Bale da. Gareth Bale. Mobbeofferet som ble den heteste kantspilleren på fotballøya på rekordtid gjorde alt på egenhånd og sørget for 2-0 ledelse over serielederen like før pause. Fantastisk scoring! Jeg går til pause i vantro. Hva er det egentlig som skjer?

Det koker på stadion fra første spark på ballen i 2. omgang, og etter noen tøffe dueller bare 5 minutt inn i omgangen ser det ut til at de vanligvis sindige supporterne på West Stand regelrett skal falle ned på radene foran. Jeg er vitne til en stemning som må ha gitt hver eneste spiller på banen gåsehud. Elektrisk, rett og slett. I det 67. minutt får Terry marsjordre og da hjelper det lite at Lampard sklir inn en redusering på overtid. Vi har gjort det igjen. Erkefiende nr 2 har fått oppleve White Hart Lane på sitt verste. Vi befester vår posisjon som CL-utfordrer og viser at vi kan slå de aller beste.

På vei ut fra stadion sender jeg gutta foran meg til Bricklayers. Jeg er totalt utladet og må nok en gang ha litt tid for meg selv. Beruset på opplevelsen og ikke minst gleden av å være Tottenham-supporter tusler storfornøyd jeg nedover High Road. Jeg stopper opp ved en vogn og kjøper meg en burger. Verdens beste burger. Jeg sier ingenting. Bare peker på burgeren og smiler. Mulig jeg er sær men, i det jeg står der og nyter burgeren min, prøver jeg å teste denne berusende gode likegyldigheten min. "Fått sparken, sier du? Lotto-kupongen du glemte å levere inn slo inn med 7 rette? Skal du flytte fra meg, kjære?" Testresultatene er skremmende...

Snipp, snapp, snute, og så var eventyret ute. Resten av turen, eller askeferien som noen vil kalle det, gikk med til venting, venting, og atter venting, samt en vellykket stadion-tour i eventyrenes mekka; White Hart Lane.

8 Slitne karer på hellig grunn. 850

Om jeg skal forsøke å trekke frem noe negativt med denne enestående opplevelsen må det være at listen er lagt veldig høyt foran fremtidige turer. Turen var sikret plass i historiebøkene allerede etter Arsenal-kampen, men noe så absurd som en askesky sikret altså 4 dager i himmelen. Og om noen skulle være i tvil; jeg er veldig glad for at jeg fortsatt har både familie og jobb, og lottomillionær blir jeg ikke likevel, siden jeg aldri tipper.

Med vennlig hilsen et bankende Spurs-hjerte,
Frank Victor Valderhaugstrand


Siste på forumet

  • Ingen meldinger