"Vi liker dem ikke"

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Om fiendskapet mellom naboene i Nord-London. 

"Jeg liker ikke Arsenal. Det er ingen spesiell grunn, men jeg liker dem bare ikke"

Ordene tilhører Teddy Sheringham, spilleren som selv hadde stått på tribunene på White Hart Lane som ung gutt, og som siden skulle komme til å spille for klubben i sitt hjerte fra 1992 til 1997, og igjen fra 2001 til 2003. Uttalelsen falt i god jord blant Tottenhamfansen.

Hat? 

Noen vil også kalle følelsene mellom de to rivaliserende klubbenes tilhengere for hat. For oss i Norge blir det litt fjernt. Hat er et sterkt ord, og en enda sterkere følelse. Nordmenn flest vil neppe kunne identifisere seg med så sterke følelser i forbindelse med fotball.

Men følelsene er sterkere i England, spesielt i forbindelse med fotball. Av en eller annen grunn vil de fleste du snakker med formidle større glede over vår totale utklassing av Arsenal i FA-cupens semifinale i 1991 enn den endelige seieren på Wembley. Arsenal var slått i semifinalen. Enkelte hevder sågar at det viktigste ikke er å vinne ligaen, men å slå Arsenal. Hva er det så som ligger til grunn for dette "hatet" til Arsenal? 

Opprinnelsen

Bortsett fra at "alle" som elsker fotball hater Arsenal, både med fornavnene "lucky" og "boring", så er det noe mer i forholdet mellom de to rivalene der nord i London.

Det er to spesielle faktorer som gjerne trekkes fram som forklaring på rivaliseringen mellom Londons to største klubber. De ligger begge langt tilbake i tid.

Arsenal er opprinnelig en klubb fra Sør-London, fra Woolwich like ved Charlton. Her holdt de til uten å gjøre en flue fortred fram til 1913. Da kom de plutselig flyttende til Highbury Hill, kun få kilometer fra Tottenhams hjemmebane White Hart Lane. Tottenham var ikke spesielt oppsatt på å få en klubb opp på dørstokken sin sånn uten videre. Deretter kom episoden som betød at Arsenal fikk spille i 1. divisjon.

Skandalen

På grunn av 1. verdenskrig ble det ikke spilt ligafotball i tiden mellom 1915 og 1918. I siste sesong før krigen endte Tottenham tredje sist i 1. divisjon, mens Arsenal havnet utenfor opprykksklyngen i 2. divisjon. Etter krigen var en av klubbene som hadde rykket ned blitt nedlagt, og diskusjonene oppsto; hvem skulle få den ledige plassen?

Skulle Tottenham få beholde plassen ettersom et av de lagene som hadde kvalifisert seg til spill i øverste divisjon ikke lenger eksisterte? Eller skulle Arsenal flyttes opp, selv om de ikke hadde rykket opp?

Etter sigende skal både det ene og det andre ha foregått, litt som da Sepp Blatter ble valgt til FIFA-president i 1998. Plassen i 1. divisjon ble tildelt etter avstemning og Arsenal fikk den. En plass de har beholdt siden – Arsenal har siden den dagen aldri vært ute av toppdivisjonen av England.

Tette og intense oppgjør

I 30-årene dominerte Arsenal engelsk fotball, mens Tottenham hadde noen vonde år. Vi må nok, i enerom og med blendede vinduer, innrømme at noe av Arsenal-hatet også er resultat av en viss porsjon misunnelse…

Oppgjørene mellom Arsenal og Tottenham er alltid nervepirrende og tette. Disse lokalderbyene preges sjelden av tabellposisjonene, her er det nitti minutter i intens krig med en rival som aldri tas lett på. Historisk har Arsenal et ørlite overtak i våre interne oppgjør, men vi gleder oss stort over våre seire.

Enkelte av oss har i et svakt øyeblikk latt seg presse til å innrømme at vi beundrer Arsenals evne til å hente hjem pokaler, de har mange nok ligagull til å kunne bruke det mot oss med rette.

Men de har aldri, vi gjentar, aldri rykket opp i øverste divisjon…

Sist oppdatert 26. juli 2012 

Siste på forumet